Jeg - en master

Da har jeg vært på kandidatfest og er per definisjon ikke lenger student. Det sa de på festen i hvert fall: student i går, master i dag. Merkelig, for jeg føler meg ikke som noen master. Jeg føler meg ikke noe klokere nå enn da jeg begynte på universitetet for fem år siden. Er det meninga at jeg skal det? Er det meninga at jeg skal gjøre noe stort nå? (Som dere ser på bildet under virker jeg i hvert fall opplyst).

Det ble egentlig verre da kveldens taler begynte å snakke om at vi gjennom våre vitenskapelig arbeider – med andre ord masteroppgavene våre – har bidratt til forskninga og vært med på å bringe norskfaget framover. Det lød stort og skummelt og ikke helt riktig ut. Jeg vil jo selvsagt gjerne tro at det er sant. Men sannheten er vel mer den at jeg nå står her med en master i nordisk språkvitenskap og ikke aner hva jeg skal bruke den til. Den dagen jeg så naivt trodde aldri skulle komme, har kommet, og for første gang i livet vet jeg ikke hvor veien videre går, og helt ærlig – det skremmer vettet av meg.

Bare tida vil vise om mastergraden og mine fem år på universitetet en dag vil gi meg mer enn en panisk skrekk for å stave noe feil i bloggen min (sånt er pinlig når du er språkviter). Inntil da holder jeg fast i det taleren sa om meg: Jeg er en forsker og jeg har brakt norskfaget framover. (Jeg har I HVERT FALL opplyst verden om personnavnsskikken i Kristiansand og Hamar 1850-1900).