I lys av forrige innlegg: Her er noen av de Falkedal-inspirerte diktene jeg har skrevet i årenes løp.
BRØDRENE OTSCHAKOWS SANG
Skjuler seg i mørket. Falkebrødre.
Klynger seg til sine forvrengte bilder,
som de fikk fra onde, falske kilder.
De vil aldri kunne se.
Hvisker om tre sønner av Otschakow,
en bør av onde rykter, en skam å bære.
Men si oss, hvem har tapt sin ære?
Vi har ennå ryggen rak.
Falkedalens kvinner, de kan minnes
dyrekjøpt erfaring og ting de lærte.
Det var oss de elsket og begjærte.
De kan aldri glemme oss.
Falkedalens mødre, de forteller:
Harde ord ble sagt i Høvdingsalen.
Mørke skygger slukte Falkedalen
morgenen vi reiste bort.
Hill fordømte sjeler! Hill Otschakow!
Tøm ditt krus og hvil, for når dagen renner
reiser vi mot mål som ingen kjenner.
Veien vår har vendt mot sør.
Bak oss er det intet for oss lenger.
Våre veier går på andre stier.
Kanskje er det sant som Vitek sier:
Aldri dør legenden.
Evig skal vi leve, selv om skjebnen
førte oss bort fra de kjente vanger.
Falkedalen nynner våre sanger,
og da kan vi aldri dø.
ADANS TALE
Hør på meg, Falkens folk!
Legg ned armbrøst og dolk,
for på sannheten biter de ikke.
For ingen har klart det,
og jeg har erfart det:
Den lar seg ikke rikke!
Dere vet hva det gjaldt
da de uskyldige falt.
Hvem tør si at han trodde mitt ord,
og ville stå sammen
i sorgen og skammen
med meg, og med Kalem, min bror?
Men med alt det er verd
har jeg Fermin-Jaws sverd.
Jeg står fri til å rydde min vei.
Og se Misabajevskij,
så stor og så mektig,
nå er det han som kryper for meg!
VITEKS TALE
Og hver mann -
han skal kvesse sin kniv
han skal elske sitt viv
han skal leve sitt liv
- og for noen er skjebnen en venn
UTEN TITTEL
Falkedalens
hvite blomster
skal hver sommer
stå i flor.
Og blant brødre,
gjennom sorgen,
skal du bli
et usagt ord.
