torsdag 8. oktober 2009

Jeg driver ikke sjekking!

Flere enn meg som har oppdaget hvor vanskelig det er å bli bedre kjent i vår alder? Og da tenker jeg spesielt med hensyn til det motsatte kjønn. Man kan jo ikke engang spørre om de vil bli med ut på en kopp kaffe uten at det blir tolket helt feil. Når alt jeg er ute etter er en stimulerende samtale, så blir det oppfattet som et forsøk på scoring.

Da jeg for noen år tilbake begynte på folkehøyskole, hadde jeg bestemt meg for å få en best mulig start, og være utadvendt og sosial og vennlig innstilt til alle de nye menneskene jeg skulle møte. Første dagen traff jeg en fyr og vi snakket hyggelig sammen, men så etter noen dager begynte jeg å få en følelse av at han unngikk meg. Og da jeg helt tilfeldig havnet på tomannshånd med ham, var han temmelig direkte og sa at jeg burde finne meg noen andre å henge sammen med. Jeg ble så overrumplet at jeg først ikke forstod hva han mente, men jeg fant senere ut at han trodde jeg var forelsket i ham. Men det var jeg jo ikke! Jeg prøvde jo bare å være hyggelig! (Stakkars, han var kanskje ikke vant til at jenter snakket til ham?)

Jeg vet at dette er et vanlig dilemma. En gammel venn av meg spurte engang en medstudent om hun ville spise lunsj med ham. Hun avslo med den unnskyldning at hun hadde kjæreste. Den stakkars kameraten min kunne ikke annet enn å klage sin sak til meg: ”Jeg ville jo bare ha litt selskap til matpakka. Jeg var ikke ute etter mer. Kan ikke jenter og gutter utvikle platonske vennskap med hverandre lenger?”

Ja, kan vi ikke det?

La meg oppsummere helt enkelt: Jeg er fullstendig uten en agenda. Jeg er en person som lever i nået. Jeg planlegger ytterst lite. Og når jeg spør folk ut på en kopp kaffe, så mener jeg kaffe. Det er ikke sjekking. Det betyr bare ”Hei, jeg synes du er interessant. Jeg synes vi har en interessant samtale gående her, og jeg har lyst til å fortsette den et annet sted. Kanskje er jeg så heldig at dette er begynnelsen på et vennskap.”

Av og til fører sånt til noe mer, det vet jeg, men det er ikke det jeg planlegger når jeg ber noen med ut til en uformell samtale. Jeg forventer ikke noe. Jeg lover ikke bort noe. Kanskje framstår jeg flørtende, men det er i så fall bare sånn jeg er.