Ja, jeg elsker Maldini

Det er nesten litt flaut å innrømme, men min alder til tross kom jeg såpass sent inn i Milan-sirkuset at jeg aldri har hatt gleden av å nyte Paolo Maldini i hans glansdager. Og nettopp derfor har jeg egentig aldri helt forstått den Maldini-greia. Ikke misforstå, jeg har alltid hatt den ytterste respekt for ham. Jeg har beundret ham og jeg har langt på vei forstått den enorme hypen rundt ham. Jeg har bare aldri helt klart å la meg rive med av den selv. Det har liksom alltid manglet det lille ekstra. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Maldini fortjener en sånn spesialbehandling, hvorfor voksne menn blir tårevåte av å snakke om ham og hvorfor det å kritisere ham er som på banne i kirka. For meg var han mer som en relikvie, bare et vakt minne om svunne tider. Alt ved ham var liksom så påtatt blankpolert, så irriterende perfekt at jeg bare måtte lete etter riper i lakken. (Jeg har forøvrig aldri funnet noen).

Men nå har jeg hatt en åpenbaring. Det skjedde under de siste ukers kamper mot Arsenal, de som skulle bli Paolo Maldinis siste i Champions League. Det var langt fra hans beste kamper i Milan-trøya vil jeg tro, så det var ikke eksepsjonelt godt spill som fikk meg til å ”se lyset”, selv om han langt i fra gjorde noen håpløs jobb. Det var ganske enkelt bare det at da jeg så ham der ute, tenkte jeg: ”Her er en gammel kriger. Her er en mann på sitt siste tokt, og han spiller som om det ikke var noen morgendag.”

Det var noe utrolig rørende over det. For første gang så jeg – og jeg undrer meg stort over at jeg ikke så det før – lidenskapen i det faste blikket hans. Plutselig var øynene hans noe mer enn de snille, blå storebror-øynene jeg før hadde sett. Og jeg forstod at selv om det er vanskelig å tro på, så er det sant i dette tilfellet: Dette er en helt av den gamle sorten. Den trofaste ridderen. Generalen som dør for sine menn. Den håndfaste kapteinen som styrer skuta i havn. Å ja, jeg hadde vært trygg på Maldinis skip.

Jeg så det i måten han så bestemt dro Kaladze på beina igjen og igjen, som om han sa: ”Kom igjen, gutt! Vi kan ikke sitte på ræva. Vi har et fort å forsvare. Vær en mann! Ikke noe sutring nå.” Og Kaladze adlød, for en kaptein som Maldini har lojale menn.

Og i natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg gav Maldini en klem og at jeg sa til de andre i rommet: ”Jeg klemmer en legende. Jeg skal fortelle barna mine hvor nær jeg var ham.” Nå må jeg nøye meg med å fortelle mine fremtidige barn om drømmen istedet, men det får så være. Jeg skal si: ”Barn, hundre prosent hederlige gentlemenn er det dessverre få av, spesielt i fotballen. Men jeg har sett en. Jeg har sett den aller største.”

De sier drømmer gjenspeiler ditt innerste. I så fall har jeg omsider oppnådd det nivået av respekt og beundring som alle Milan-fans burde ha for Maldini. Jeg er bare litt lei meg for at jeg først kom dit helt på tampen av hans karriere.

Takk for alt, Paolo. Jeg lærte å elske deg til slutt.