This is a rebel song, Vladimir

Hørte igjen Sinéad O'Connors "This Is A Rebel Song" her om dagen. Kunne med enkelte små endringer bli riktig så aktuell igjen for tida.


THIS IS A REBEL SONG

I love you, my hard Vladimir
Your rage is like a fist in my womb
Can't you forgive what you think I've done
And love me - I'm your woman
And I desire you, my hard Vladimir
And there is no more natural thing
So why should I not get loving?
Don't be cold, Vladimir

How come you've never said you love me
In all the time you've known me?
How come you never say you're sorry?
And I do

Ah, please talk to me, Vladimir
What good will shutting me out get done
Meanwhile crazies are killing our sons
Oh listen, Vladimir
I've honoured you, hard Vladimir
Now I am calling your heart to my own
Oh, let glorious love be done
Be truthful, Vladimir

How come you've never said you love me
In all the time you've known me?
How come you never say you're sorry?
And I do

I do...

Hvorfor fotballspillere dater supermodeller

At fotballspillere skal date supermodeller ser ut til å være opplest og vedtatt et eller annet sted. Det er også allment kjent at menn foretrekker kvinner med timeglassfigur (med mindre dette er enda en ting kokt i hop av velmenende psykologer for å øke vi gjennomsnittlige jenters selvbilde nok et lite hakk), og da faller selvsagt de lange sylfidene langt utenfor. Man må da konkludere med en av følgende tre ting:

1)Fotballspillerne velger faktisk modellpartnerne sine for personlighetene deres og ikke utseendet

2)Fotballspillerne er egentlig ikke forelsket i disse kvinnene, de tror bare samfunnet forventer at de skal date dem

3)Modellene er de eneste kvinnene spillerne faktisk har tilgjengelig


Alle tre konklusjonene kan forsåvidt være riktige. Hvorfor skulle for eksempel menn som tilfeldigvis spiller fotball ha andre kriterium for valg av partner enn andre menn? Kall meg naiv, men jeg tror ikke menn flest velger kjærestene sine bare ut fra hvordan de ser ut. Så man får vel tro at disse modell-WAGsene faktisk har noe mellom ørene og ikke er de personlighetsløse, uintelligente vesnene de (av og til) gir uttrykk for å være (i enkelte tilfeller tror jeg kvinnene faktisk er personlighetsløse og uintelligente, men de tilfellene skal jeg ikke henge ut her og nå). Vi kan altså slå fast at konklusjon 1 i mange av disse parforholdene kan vise seg å stemme.

Når det gjelder konklusjon 2, støttes denne av enkelte spilleres hyppige utskiftning av modellpartner. Kanskje er stakkaren på desperat jakt etter noe varmt og ekte han ikke finner (sannsynligvis fordi han leter på helt feil sted), men i en del tilfeller skal vi ikke se bortfra at begrepet trofé-kone kommer til sin rett. Supermodeller er blant verdens mest ettertraktede kvinner (på samme måte som fotballspillere er blant verdens mest ettertraktede menn, nærmest uavhenig av om de lever opp til definisjonen av drømmemannen eller ikke), så med en sånn ved sin side vil man så absolutt skinne ytterligere. Kanskje må den aktuelle spilleren opprettholde en bestemt profil og leve opp til et image. Selv fotballspillere som oser homoseksualitet (og igjen skal jeg ikke henge ut noen) kommer trekkende med en het modell i ny og ne, og jeg er fristet til å tro at det bare er for å holde homoryktene på avstand.

De rike og berømte lever veldig lukkede liv og på de hippe stedene der de vanker (kanskje fordi de tror de er nødt til å vanke der) møter de bare hverandre. Dermed kan vi også slå fast at konklusjon 3 stemmer i hvert fall i noen av tilfellene, muligens i samhandling med konklusjon 1 eller 2.

Personlig tror jeg at velger å holde en knapp på konklusjon 1 (og kanskje konklusjon 3) av den enkle grunn at den gir meg en fair sjanse. Det er med andre ord bare én grunn til at jeg i skrivende stund ikke dater en fotballstjerne: Han har ikke møtt meg og opplevd min vinnende personlighet ennå.

Mammas kule presang fra Praha

Min fantastiske mamma har vært på ferie i Praha og tatt med verdens kuleste presang hjem til meg :-)


Jeg presenterer fra venstre: Paolo Maldini, Kaká, Dida, Alessandro Nesta og Andrea Pirlo



Bakfra:

Nå står framtida klar for meg ;-)

Apropos min sivile status. Jeg er den evig single jenta i vennegjengen. Det har jeg alltid vært. 98 prosent av tida trives jeg også med det, så dere velmenende venner der ute: Dere trenger ikke være bekymra for meg :-)

Men jeg må innrømme at jeg innimellom tenker på litt ekstra over det. På dette faktum at jeg stadig er singel, altså. "It's lonely to be free," som ABBA synger. ("But I'm not a man's toy - I'll never be!" ;-)) Og i natt drømte jeg at jeg gikk til en spåmann og spurte ham om jeg noensinne kom til å bli gift. Han så på meg og plutselig utbrøt han: "Det er for tidlig! Du skal ha en enkemann, du."

Så jeg velger å tolke denne drømmen til at jeg skal ha en "brukt" mann når tida kommer. En gang seint i 30-åra når alle barndomsvennene mine er nyskilte (eller statistisk sett halvparten av dem), DA skal jeg gifte meg ;-)

Arrester meg om jeg tar feil.

Dikt IV

Beviset på at jeg kan lage svulstige og, akk, så romantiske sangtekster :-)
Fra "Den Røde Falken".



SANGEN OM ADAN OTSCHAKOW

Glitrende som stjernene
og blåere enn blå;
slik er de vakre øynene
til Adan Otschakow.

Hver falkekvinne vet hvor hardt
hjertet hennes slår
når sommerbrisen leker med
Adans mørke hår.

Falken som ser langt og vidt
har ei hans like sett.
Så sterk, så staut; et ansikt som
Den Høyestes portrett.

Selv de vakre feer som
har skogen som sitt hjem
vet at Adan Otschakow
er vakrere enn dem.

Hver kvinne som har hørt hans sang
og sett hans ville dans,
drømmer om hans myke favn
og ønsker hun var hans.

Men inn i Adans dypeste
der slipper ingen inn.
For selv om han er god mot deg,
så flyktig er hans sinn.

Han holder deg, han kysser deg,
han kaller deg sin skatt.
Når dagen gryr er alt du har
et minne om en natt.

Men, søster, om du stadig vil:
Du lider ingen last.
Men husk at Adan Otschakow
kan aldri tjores fast.

For fuglen som er satt i bur
den synger aldri mer.
Så vi lar Adan danse nå
og sitter her og ser.

Jeg - en master

Da har jeg vært på kandidatfest og er per definisjon ikke lenger student. Det sa de på festen i hvert fall: student i går, master i dag. Merkelig, for jeg føler meg ikke som noen master. Jeg føler meg ikke noe klokere nå enn da jeg begynte på universitetet for fem år siden. Er det meninga at jeg skal det? Er det meninga at jeg skal gjøre noe stort nå? (Som dere ser på bildet under virker jeg i hvert fall opplyst).

Det ble egentlig verre da kveldens taler begynte å snakke om at vi gjennom våre vitenskapelig arbeider – med andre ord masteroppgavene våre – har bidratt til forskninga og vært med på å bringe norskfaget framover. Det lød stort og skummelt og ikke helt riktig ut. Jeg vil jo selvsagt gjerne tro at det er sant. Men sannheten er vel mer den at jeg nå står her med en master i nordisk språkvitenskap og ikke aner hva jeg skal bruke den til. Den dagen jeg så naivt trodde aldri skulle komme, har kommet, og for første gang i livet vet jeg ikke hvor veien videre går, og helt ærlig – det skremmer vettet av meg.

Bare tida vil vise om mastergraden og mine fem år på universitetet en dag vil gi meg mer enn en panisk skrekk for å stave noe feil i bloggen min (sånt er pinlig når du er språkviter). Inntil da holder jeg fast i det taleren sa om meg: Jeg er en forsker og jeg har brakt norskfaget framover. (Jeg har I HVERT FALL opplyst verden om personnavnsskikken i Kristiansand og Hamar 1850-1900).

Ja, jeg elsker Maldini

Det er nesten litt flaut å innrømme, men min alder til tross kom jeg såpass sent inn i Milan-sirkuset at jeg aldri har hatt gleden av å nyte Paolo Maldini i hans glansdager. Og nettopp derfor har jeg egentig aldri helt forstått den Maldini-greia. Ikke misforstå, jeg har alltid hatt den ytterste respekt for ham. Jeg har beundret ham og jeg har langt på vei forstått den enorme hypen rundt ham. Jeg har bare aldri helt klart å la meg rive med av den selv. Det har liksom alltid manglet det lille ekstra. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Maldini fortjener en sånn spesialbehandling, hvorfor voksne menn blir tårevåte av å snakke om ham og hvorfor det å kritisere ham er som på banne i kirka. For meg var han mer som en relikvie, bare et vakt minne om svunne tider. Alt ved ham var liksom så påtatt blankpolert, så irriterende perfekt at jeg bare måtte lete etter riper i lakken. (Jeg har forøvrig aldri funnet noen).

Men nå har jeg hatt en åpenbaring. Det skjedde under de siste ukers kamper mot Arsenal, de som skulle bli Paolo Maldinis siste i Champions League. Det var langt fra hans beste kamper i Milan-trøya vil jeg tro, så det var ikke eksepsjonelt godt spill som fikk meg til å ”se lyset”, selv om han langt i fra gjorde noen håpløs jobb. Det var ganske enkelt bare det at da jeg så ham der ute, tenkte jeg: ”Her er en gammel kriger. Her er en mann på sitt siste tokt, og han spiller som om det ikke var noen morgendag.”

Det var noe utrolig rørende over det. For første gang så jeg – og jeg undrer meg stort over at jeg ikke så det før – lidenskapen i det faste blikket hans. Plutselig var øynene hans noe mer enn de snille, blå storebror-øynene jeg før hadde sett. Og jeg forstod at selv om det er vanskelig å tro på, så er det sant i dette tilfellet: Dette er en helt av den gamle sorten. Den trofaste ridderen. Generalen som dør for sine menn. Den håndfaste kapteinen som styrer skuta i havn. Å ja, jeg hadde vært trygg på Maldinis skip.

Jeg så det i måten han så bestemt dro Kaladze på beina igjen og igjen, som om han sa: ”Kom igjen, gutt! Vi kan ikke sitte på ræva. Vi har et fort å forsvare. Vær en mann! Ikke noe sutring nå.” Og Kaladze adlød, for en kaptein som Maldini har lojale menn.

Og i natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg gav Maldini en klem og at jeg sa til de andre i rommet: ”Jeg klemmer en legende. Jeg skal fortelle barna mine hvor nær jeg var ham.” Nå må jeg nøye meg med å fortelle mine fremtidige barn om drømmen istedet, men det får så være. Jeg skal si: ”Barn, hundre prosent hederlige gentlemenn er det dessverre få av, spesielt i fotballen. Men jeg har sett en. Jeg har sett den aller største.”

De sier drømmer gjenspeiler ditt innerste. I så fall har jeg omsider oppnådd det nivået av respekt og beundring som alle Milan-fans burde ha for Maldini. Jeg er bare litt lei meg for at jeg først kom dit helt på tampen av hans karriere.

Takk for alt, Paolo. Jeg lærte å elske deg til slutt.