Dikt V

Norrøn mytologi er en over femten år lang fascinasjon hos meg :-) All ære til mamma og pappa som gav meg min første bok om vikinger.

LOKES TALE

No når skuggar i hallen er alt eg kan sjå

då minnast eg landet eg reiste i frå

Der eg dansa i graset så våryr og vill

Eg var ung og eg visste kvar eg høyrde til

Eg kan soger om kjærleik og soger om sorg

Om eit liv her i Åsgard, i æsar si borg

Men eg veit eg er jotun i hjarte og sjel

og guden i meg har eg no slått i hel

Å, Odin, vi kan ikkje stansa det no

For eg har ein lagnad som ingen forstod

Så farvel då, min konge, min blodsbror og ven

til vi sjåast på Vigrid når ragnarok kjem

*

Ta meg heim

- til dei stader der hjartet mitt er

Der eg veit eg er bandlaus og fri

Ta meg heim

- til mi Sigyn, eg vil vera ho nær

når eg veit at mi strid er forbi

Ta meg heim -

heim til Utgard, der bølgene slår

Og der vindane baner seg veg

Og der bekkane flaumer i fjellet kvar vår

Og der frender no kallar på meg

Julesang til Eirik

Hørte Ronan Keatings "It's Only Christmas" i dag. Den fikk meg til å tenke på Eirik (RIP) og føle på sorgen over ham og min ødelagte familie. Man trenger disse små sentimentale øyeblikkene, og hadde det ikke vært for at jeg satt på trikken (med musikken i iPoden), hadde jeg nok felt noen tårer også. Gode tårer, that is :-)

Takk til Ronan Keating som gav meg dette bittersøte øyeblikket i en travel hverdag :-)

IT'S ONLY CHRISTMAS

(R. Keating / P. Barry)

Do you remember what you wished for every Christmas?

Do you say a prayer and send it on a star?

Well, maybe I’m just being over-sentimental

But now it’s Christmas

And I miss us most of all

You know, I never really took the time to thank you

I was always thinking you were here to stay

Yes, there’s something in the air that gets me crazy

’Cause now it’s Christmas

But I miss us just the same

When it’s cold I get lonely

I can’t talk, I can’t walk, I can’t breathe

Then I dream and you hold me

And the angels are singing with me

I guess it’s Christmas

When I miss us most of all

So let the snow come down and drown out all my sorrows

Maybe I can dance again with you

And as the children sing I swear I heard you whisper

That now it’s Christmas

But I miss us just the same

When it’s cold I get lonely

I can’t talk, I can’t walk, I can’t breathe

Then I dream and you hold me

And the angels are singing with me

I guess it’s Christmas

When I miss us most of all

I guess it’s Christmas

When I miss us most of all

’Cause now it’s Christmas

And I miss us most of all

Jeg driver ikke sjekking!

Flere enn meg som har oppdaget hvor vanskelig det er å bli bedre kjent i vår alder? Og da tenker jeg spesielt med hensyn til det motsatte kjønn. Man kan jo ikke engang spørre om de vil bli med ut på en kopp kaffe uten at det blir tolket helt feil. Når alt jeg er ute etter er en stimulerende samtale, så blir det oppfattet som et forsøk på scoring.

Da jeg for noen år tilbake begynte på folkehøyskole, hadde jeg bestemt meg for å få en best mulig start, og være utadvendt og sosial og vennlig innstilt til alle de nye menneskene jeg skulle møte. Første dagen traff jeg en fyr og vi snakket hyggelig sammen, men så etter noen dager begynte jeg å få en følelse av at han unngikk meg. Og da jeg helt tilfeldig havnet på tomannshånd med ham, var han temmelig direkte og sa at jeg burde finne meg noen andre å henge sammen med. Jeg ble så overrumplet at jeg først ikke forstod hva han mente, men jeg fant senere ut at han trodde jeg var forelsket i ham. Men det var jeg jo ikke! Jeg prøvde jo bare å være hyggelig! (Stakkars, han var kanskje ikke vant til at jenter snakket til ham?)

Jeg vet at dette er et vanlig dilemma. En gammel venn av meg spurte engang en medstudent om hun ville spise lunsj med ham. Hun avslo med den unnskyldning at hun hadde kjæreste. Den stakkars kameraten min kunne ikke annet enn å klage sin sak til meg: ”Jeg ville jo bare ha litt selskap til matpakka. Jeg var ikke ute etter mer. Kan ikke jenter og gutter utvikle platonske vennskap med hverandre lenger?”

Ja, kan vi ikke det?

La meg oppsummere helt enkelt: Jeg er fullstendig uten en agenda. Jeg er en person som lever i nået. Jeg planlegger ytterst lite. Og når jeg spør folk ut på en kopp kaffe, så mener jeg kaffe. Det er ikke sjekking. Det betyr bare ”Hei, jeg synes du er interessant. Jeg synes vi har en interessant samtale gående her, og jeg har lyst til å fortsette den et annet sted. Kanskje er jeg så heldig at dette er begynnelsen på et vennskap.”

Av og til fører sånt til noe mer, det vet jeg, men det er ikke det jeg planlegger når jeg ber noen med ut til en uformell samtale. Jeg forventer ikke noe. Jeg lover ikke bort noe. Kanskje framstår jeg flørtende, men det er i så fall bare sånn jeg er.

Fanfiction

Jeg har oppdaget fanfiction :-) Ikke en helt ny oppdagelse riktignok. Jeg postet min første historie i april. Ta gjerne en titt :-)

http://www.fanfiction.net/u/1876987/