Takket være et innlegg på Facebook har min gamle venn Kristoffer streifet tankene mine, og det samme har diktet jeg skrev og dedikerte til ham i garderoben på Agder Teater en desemberdag i 2001. Vi har det bedre begge to nå.
TIL KRISTOFFER
Du gjør hva du kan for å lindre min smerte
Jeg vet at du vil
meg alt bare vel
Men intet du gjør kan lette mitt hjerte
For jeg hører til
mellom helt andre fjell
Mine frender der vet
vet at enden er nær
og de trenger meg der
og jeg kan ikke svikte
-
Vi møtes igjen når tiden er inne
Da skal du befris
fra de tyngende åk
Og minnet om meg, la det aldri forsvinne
Blant hjerter av is
talte vi samme språk
Mine brødre har talt
og jeg vet jeg må gå
for de minner meg på
hva jeg ikke må miste
-
Du ser mitt tomme blikk
hver gang det møter ditt
Du vet hva dét betyr
Jeg lengter dit hvor falkene flyr
En venter meg der
Han har fylt meg med savn
og jeg hvisker hans navn
og jeg vet at han lytter
-
Du vet at jeg
har ikke lov
til å vente her
onsdag 30. mai 2007
torsdag 17. mai 2007
17. mai-tale
(Dette er talen jeg holdt for sambygdinger i min barndoms bygd, Tveit, i dag).
Det er et tema som ble diskutert ivrig hjemme hos oss hver 17. mai, og det er nasjonalisme. Noen mener kanskje at nasjonalisme er en uting, ja, noe på grensa til det farlige. Men jeg er ikke så sikker. Selvsagt kan nasjonalsime bli noe truende og farlig i sine mest ekstreme varianter, som nazisme og fascisme, men nasjonalisme er da også en form for samhørighet. Og følelsen av å høre sammen er en følelse alle mennesker liker å ha.
Den 21. februar i år, i anledning kongens bursdag, dro jeg til Slottsparken for en statueavduking, i utgangspunktet fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre og fordi jeg var nysgjerrig. Men da kongen kom og folket hyllet, da bruste mitt nasjonalistiske blod. Jeg så ikke mye, for jeg rager bare 155 centimeter over havet, men en eldre dame som stod der, så meg, og med et kjærlig smil vinket hun meg til seg, la armen på skulderen min og lot meg stå foran henne. Vi sa ikke et eneste ord til hverandre, men i det øyeblikket følte jeg en sterk samhørighet med dette fremmede mennesket. Vi hørte sammen på et vis, og det gjorde også alle de andre som hadde tatt veien til Slottsparken denne beinkalde februardagen. For vi var der for å hylle kongen vår. Og jeg håper dere føler den samme samhørigheten og tilhørigheten når dere står her, og at å synge nasjonalsangen etterpå vil få brystet til å bruse og gi dere lyst til å klemme vilt fremmede.
For det er dette jeg tenker på når jeg tenker på nasjonalisme. Og denne form for nasjonalisme tror jeg er helt okei så lenge man finner balansen. Det er forskjell på å mene at Norge og det norske står høyere enn alle andre land og kulturer, enn det er å ganske enkelt være stolt av å være norsk. Å være stolt av det du er, er en bra ting. Stolt, men ikke hovmodig.
Nasjonalfølelse er ikke noe typisk norsk. Nasjonalromantikken på det tidlige 1800-tallet raste over hele Europa, men satte seg kanskje spesielt i folkeslag som befant seg under fremmed styre. Som Norge var den gangen. Jeg kan se at den norske nasjonalismen kan virke underlig sett utenfra. Men i forhold til de nasjonene det er mest naturlig å sammenligne oss med - Sverige og Danmark - er vi fremdeles en ung nasjon. Gledesrusen over å være våre egne herrer har kanskje ikke helt lagt seg ennå.
Men hva vil det si å være norsk? Hva er en nordmann? Mange fikk sikkert med seg debatten som raste for ikke altfor lenge siden, da Språkrådet definerte ”nordmann” som et etnisk norsk menneske. Det er klart at en sånn definisjon førte til mange følelser og protester, men det er viktig å få med seg at det var ordet nordmann de definerte, ikke begrepet nordmann. At ordet nordmann rent etymologisk og språkhistorisk sett betyr ”mann fra nord”, altså en etnisk norsk person, sånn er det bare. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men i begrepet nordmann er vi fri til å legge akkurat hva vi selv måtte ønske. Og slik jeg ser det, er nasjonalitet knyttet til det du føler deg som, ikke det du er født som. (For da Italia vant fotball-VM i fjor sommer, var jeg italiener. I ca fem minutter. Jeg har vært dansk også, flere ganger. Men på en annen side har jeg aldri siden følt meg så norsk som jeg gjorde da jeg bodde i Danmark). Så det å føle seg norsk er å være norsk, så enkelt synes jeg det er. Når såkalte ”fremmede” kommer og ønsker å ta del i kulturen vår som en av oss, så synes jeg vi skal være smigret over det og ikke sinte. Det er faktisk ganske fantastisk at de vil.
Jeg synes vi skal sette pris på at vi har muligheten til å være nasjonalistiske og til å holde en feiring som dette, som en fri og selvstendig nasjon. At vi kan svinge flaggene våre uten trussel om arrestasjon og død, slik virkeligheten er for mange rundt i verden og som den ei gang også var her. Jeg er egentlig for ung til å helt og holdent forstå hva det vil si å ikke ha frihet, men noen av dere som hører på forstår det nok altfor godt. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke misunner dere krigen, men jeg misunner dere visdommen og ydmykheten den må ha gitt dere. Og jeg misunner dere frigjøringsdagen, for jeg tror flagget vårt aldri har vaiet mer majestisk enn det gjorde da.
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
Det er et tema som ble diskutert ivrig hjemme hos oss hver 17. mai, og det er nasjonalisme. Noen mener kanskje at nasjonalisme er en uting, ja, noe på grensa til det farlige. Men jeg er ikke så sikker. Selvsagt kan nasjonalsime bli noe truende og farlig i sine mest ekstreme varianter, som nazisme og fascisme, men nasjonalisme er da også en form for samhørighet. Og følelsen av å høre sammen er en følelse alle mennesker liker å ha.
Den 21. februar i år, i anledning kongens bursdag, dro jeg til Slottsparken for en statueavduking, i utgangspunktet fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre og fordi jeg var nysgjerrig. Men da kongen kom og folket hyllet, da bruste mitt nasjonalistiske blod. Jeg så ikke mye, for jeg rager bare 155 centimeter over havet, men en eldre dame som stod der, så meg, og med et kjærlig smil vinket hun meg til seg, la armen på skulderen min og lot meg stå foran henne. Vi sa ikke et eneste ord til hverandre, men i det øyeblikket følte jeg en sterk samhørighet med dette fremmede mennesket. Vi hørte sammen på et vis, og det gjorde også alle de andre som hadde tatt veien til Slottsparken denne beinkalde februardagen. For vi var der for å hylle kongen vår. Og jeg håper dere føler den samme samhørigheten og tilhørigheten når dere står her, og at å synge nasjonalsangen etterpå vil få brystet til å bruse og gi dere lyst til å klemme vilt fremmede.
For det er dette jeg tenker på når jeg tenker på nasjonalisme. Og denne form for nasjonalisme tror jeg er helt okei så lenge man finner balansen. Det er forskjell på å mene at Norge og det norske står høyere enn alle andre land og kulturer, enn det er å ganske enkelt være stolt av å være norsk. Å være stolt av det du er, er en bra ting. Stolt, men ikke hovmodig.
Nasjonalfølelse er ikke noe typisk norsk. Nasjonalromantikken på det tidlige 1800-tallet raste over hele Europa, men satte seg kanskje spesielt i folkeslag som befant seg under fremmed styre. Som Norge var den gangen. Jeg kan se at den norske nasjonalismen kan virke underlig sett utenfra. Men i forhold til de nasjonene det er mest naturlig å sammenligne oss med - Sverige og Danmark - er vi fremdeles en ung nasjon. Gledesrusen over å være våre egne herrer har kanskje ikke helt lagt seg ennå.
Men hva vil det si å være norsk? Hva er en nordmann? Mange fikk sikkert med seg debatten som raste for ikke altfor lenge siden, da Språkrådet definerte ”nordmann” som et etnisk norsk menneske. Det er klart at en sånn definisjon førte til mange følelser og protester, men det er viktig å få med seg at det var ordet nordmann de definerte, ikke begrepet nordmann. At ordet nordmann rent etymologisk og språkhistorisk sett betyr ”mann fra nord”, altså en etnisk norsk person, sånn er det bare. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men i begrepet nordmann er vi fri til å legge akkurat hva vi selv måtte ønske. Og slik jeg ser det, er nasjonalitet knyttet til det du føler deg som, ikke det du er født som. (For da Italia vant fotball-VM i fjor sommer, var jeg italiener. I ca fem minutter. Jeg har vært dansk også, flere ganger. Men på en annen side har jeg aldri siden følt meg så norsk som jeg gjorde da jeg bodde i Danmark). Så det å føle seg norsk er å være norsk, så enkelt synes jeg det er. Når såkalte ”fremmede” kommer og ønsker å ta del i kulturen vår som en av oss, så synes jeg vi skal være smigret over det og ikke sinte. Det er faktisk ganske fantastisk at de vil.
Jeg synes vi skal sette pris på at vi har muligheten til å være nasjonalistiske og til å holde en feiring som dette, som en fri og selvstendig nasjon. At vi kan svinge flaggene våre uten trussel om arrestasjon og død, slik virkeligheten er for mange rundt i verden og som den ei gang også var her. Jeg er egentlig for ung til å helt og holdent forstå hva det vil si å ikke ha frihet, men noen av dere som hører på forstår det nok altfor godt. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke misunner dere krigen, men jeg misunner dere visdommen og ydmykheten den må ha gitt dere. Og jeg misunner dere frigjøringsdagen, for jeg tror flagget vårt aldri har vaiet mer majestisk enn det gjorde da.
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
tirsdag 8. mai 2007
Fanatiker, jeg?
Man har beskyldt meg for å være Rui Costa-fanatiker. Jeg måtte tygge på det ordet: Fanatiker. Kunnskapsforlagets Blå fremmedordbok opplyser følgende:
fana’tiker, en, lat., fanatisk person, lidenskapelig forfekter av en sak.
fana’tisk, adj., lat., svermerisk, intolerant, som lidenskapelig forfekter et standpunkt.
fanati’sme, en, lat., lidenskapelig og ensidig, ofte intolerant meningsiver, svermeri.
Nei, nei, nei! Dette er ikke meg. Skulle dette stemme måtte Rui være det altoppslukende, eneste innholdet i livet mitt og det er han virkelig ikke. En fanatikers rom hadde vært tapetsert med bilder, jeg har ikke så mye som en eneste plakat. En fanatiker hadde holdt hus i Lisboa for å være i nærheten av ham, jeg har sett ham én gang, på to hundre meters avstand. En fanatiker hadde sendt hundrevis av fanbrev, jeg har ikke skrevet et eneste et. Jeg ble ikke engang igjen på Estádio da Luz da jeg var der, for å se om han kom. Det interesserer meg ikke. Du finner ikke meg diltende i et annet menneskes fotspor.
Mitt forhold til Rui Costa kan aldri kalles lidenskapelig i den sexrelaterte forstand. Jeg innrømmer at jeg blir het av det han gjør på banen, men ikke av ham. Kanskje av en drøm han symboliserer, men ikke av mennesket av kjøtt og blod. Jeg har overhode ikke noe ønske om å ha ham i livet mitt, som noe annet enn en fotballspiller hvis ferdigheter jeg kan glede meg over på TV. Så Rolf og Magnus og dere andre: Sorry, jeg er ingen fanatiker. Jeg er en fan:
fan [fænn], en, eng., begeistret tilhenger el. beundrer.
fana’tiker, en, lat., fanatisk person, lidenskapelig forfekter av en sak.
fana’tisk, adj., lat., svermerisk, intolerant, som lidenskapelig forfekter et standpunkt.
fanati’sme, en, lat., lidenskapelig og ensidig, ofte intolerant meningsiver, svermeri.
Nei, nei, nei! Dette er ikke meg. Skulle dette stemme måtte Rui være det altoppslukende, eneste innholdet i livet mitt og det er han virkelig ikke. En fanatikers rom hadde vært tapetsert med bilder, jeg har ikke så mye som en eneste plakat. En fanatiker hadde holdt hus i Lisboa for å være i nærheten av ham, jeg har sett ham én gang, på to hundre meters avstand. En fanatiker hadde sendt hundrevis av fanbrev, jeg har ikke skrevet et eneste et. Jeg ble ikke engang igjen på Estádio da Luz da jeg var der, for å se om han kom. Det interesserer meg ikke. Du finner ikke meg diltende i et annet menneskes fotspor.
Mitt forhold til Rui Costa kan aldri kalles lidenskapelig i den sexrelaterte forstand. Jeg innrømmer at jeg blir het av det han gjør på banen, men ikke av ham. Kanskje av en drøm han symboliserer, men ikke av mennesket av kjøtt og blod. Jeg har overhode ikke noe ønske om å ha ham i livet mitt, som noe annet enn en fotballspiller hvis ferdigheter jeg kan glede meg over på TV. Så Rolf og Magnus og dere andre: Sorry, jeg er ingen fanatiker. Jeg er en fan:
fan [fænn], en, eng., begeistret tilhenger el. beundrer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)