Jeg dro på en gjesteforelesning her om dagen. Rett og slett bare fordi foreleseren het Kakhaber og var fra Georgia. Nå sier selvsagt fornuften min at ikke alle menn som heter Kakhaber og er fra Georgia ser ut som Kakhaber Kaladze, men jeg måtte jo sjekke, måtte jeg ikke? Han skulle forelese om Hamsuns kaukasiske verk, og skjønt jeg aldri har hørt om disse, fant jeg ut at temaet lød interessant nok til å bruke en times tid på (selv om det selvsagt var Kakhaber som var den egentlige interessen). Jeg innvidde Tonje i saken og hun var straks med, og plutselig befant vi oss midt mellom en masse godt voksne litteraturstudenter på rom 609 i Henrik Wergelands hus, Blindern, og var tilsynelatende de eneste der som var fremmede for de andre. En smule pinlig.
Vi så med én gang hvem georgieren var, til tross for at likhetstrekkene med Kaladze var heller få. Han overrasket oss med å kunne norsk, og gurglet så fascinerende på r-ene mens han harket på k-er og h-er. Dessuten frydet det både Tonje og meg at vi hadde gjettet oss frem til korrekt uttale av navnet Kakhaber (harkelyd på kh), bare ved hjelp av vår kløkt og språklige sans. Samt en liten gransking av det georgiske alfabetet. (Ja, vi er nerder. Språknerder).
Forelesningen var interessant nok, den. Vi lærte oss en masse om Georgia (som at det ER i Øst-Europa, du kan si hva du vil!), Hamsuns trang til å lyve og pynte på sannheten (nei, georgiere ER ikke muslimer, Knut, samme hvor eksotisk det lyder!) og at georgiske navn er lange og umulige å stave (Hgje-jegie-hdie-*harkelyd*-jehehg-hjjde-*harkelyd*-qwjnjsow-gjewp-dze). Dessuten fikk vi se bilder. Masse flotte bilder av grønne sletter, snøkledde fjelltopper, kirker (muslimer, Knut?) og borger. Snodig at Georgia ikke er mer kjent her. Det er tilsynelatende en aldri så liten perle. Hvor, i følge Hamsun, ”menneskene er vakrere, vinen er rødere og fjellene høyere”. Sånn ut fra Kaladze å dømme er jeg enig i det første, i hvert fall.
onsdag 12. september 2007
tirsdag 10. juli 2007
Dikt III
Klagesangen til den reviderte utgaven av boka er ferdig. Broren min synes jeg burde hatt med noen "oooh-er" og "åååh-er" ;-) Det hører visst til i en klagesang. Men, alas, verken "oooh-er" eller "åååh-er" her.
KALEMS KLAGESANG FOR LAVENDER
Dagen blir til natt
nær fjellene der falken har sitt hjem
En falkekrigers drøm
har alltid vært å være en av dem
Å aldri kjenne noen bånd
binde fast sin kropp, sin sjel, sin ånd
Alltid denne lengselen!
En hunger etter friheten
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
Dagene som går
Som svinner hen og sakte blir til år
De former våre liv
som gamle vers som ingen helt forstår
Minner om en sommerdag
En lyst på livet i hvert hjerteslag
Skjemteviser som vi sang
når vinternatta kjentes lang
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
Helten får sin sang
Sitt navn blant Falkefolkets beste menn
Denne sang er din
Jeg synger den for deg, min falne venn
Regn som falt i bitter vind
som tårer nå på dine brødres kinn
Livets lov den er nå så:
Alt som fødes må forgå
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
Jeg ser deg nå i natt
Og alle dem som døde slik en død
De som gikk forut
og aldri mer skal smake sorg og nød
Nå er du som falken fri
Du fløy mot horisonten og forbi
Der håper jeg at du fant
det lyse land dine fedre vant
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
torsdag 21. juni 2007
Dikt II
I lys av forrige innlegg: Her er noen av de Falkedal-inspirerte diktene jeg har skrevet i årenes løp.
BRØDRENE OTSCHAKOWS SANG
Skjuler seg i mørket. Falkebrødre.
Klynger seg til sine forvrengte bilder,
som de fikk fra onde, falske kilder.
De vil aldri kunne se.
Hvisker om tre sønner av Otschakow,
en bør av onde rykter, en skam å bære.
Men si oss, hvem har tapt sin ære?
Vi har ennå ryggen rak.
Falkedalens kvinner, de kan minnes
dyrekjøpt erfaring og ting de lærte.
Det var oss de elsket og begjærte.
De kan aldri glemme oss.
Falkedalens mødre, de forteller:
Harde ord ble sagt i Høvdingsalen.
Mørke skygger slukte Falkedalen
morgenen vi reiste bort.
Hill fordømte sjeler! Hill Otschakow!
Tøm ditt krus og hvil, for når dagen renner
reiser vi mot mål som ingen kjenner.
Veien vår har vendt mot sør.
Bak oss er det intet for oss lenger.
Våre veier går på andre stier.
Kanskje er det sant som Vitek sier:
Aldri dør legenden.
Evig skal vi leve, selv om skjebnen
førte oss bort fra de kjente vanger.
Falkedalen nynner våre sanger,
og da kan vi aldri dø.
ADANS TALE
Hør på meg, Falkens folk!
Legg ned armbrøst og dolk,
for på sannheten biter de ikke.
For ingen har klart det,
og jeg har erfart det:
Den lar seg ikke rikke!
Dere vet hva det gjaldt
da de uskyldige falt.
Hvem tør si at han trodde mitt ord,
og ville stå sammen
i sorgen og skammen
med meg, og med Kalem, min bror?
Men med alt det er verd
har jeg Fermin-Jaws sverd.
Jeg står fri til å rydde min vei.
Og se Misabajevskij,
så stor og så mektig,
nå er det han som kryper for meg!
VITEKS TALE
Og hver mann -
han skal kvesse sin kniv
han skal elske sitt viv
han skal leve sitt liv
- og for noen er skjebnen en venn
UTEN TITTEL
Falkedalens
hvite blomster
skal hver sommer
stå i flor.
Og blant brødre,
gjennom sorgen,
skal du bli
et usagt ord.
mandag 18. juni 2007
The Return of The Falcon
Falkedalen er tilbake!
For mine nye bekjentskaper og andre uinnvidde: Falkedalen, eller "Den røde falken", var en bok jeg skrev på videregående, lot noen få venner lese og siden gjemte i skrivebordsskuffen. Jeg pusler litt med tanken på å legge den reviderte utgaven ut på nettet, så snart den er ferdig revidert. Inntil da kan dere jo ta testen:
http://quiz.start.no/?p=play&quizID=14502
fredag 15. juni 2007
Ting man irriterer seg over når man har PMS
- mennesker i kantina som høyrøstet maser etter grovt brød og lettmelk i latten. Fint at dere prøver å være sunne, men vennligst vær sunne i stillhet. Vi er IKKE imponert!
- folk som dæljer hardt på tastaturet når de skriver på lesesalen.
- folk som hviner og hopper rundt som små glade feer på samme lesesal. So what om du er ferdig med masteroppgaven! Noen av oss jobber ennå!
- altfor engasjerte mennesker.
- uengasjerte mennesker.
- naboer som dusjer tre ganger om dagen, spruter vann over hele fellesbadet og ALDRI tørker opp etter seg.
- naboer som aldri gjør rent etter seg på felleskjøkkenet.
- naboer som gjør rent HEILE TIDA.
- varmen.
- livet generelt.
- folk som alltid syter og lager lister som denne.
- folk som dæljer hardt på tastaturet når de skriver på lesesalen.
- folk som hviner og hopper rundt som små glade feer på samme lesesal. So what om du er ferdig med masteroppgaven! Noen av oss jobber ennå!
- altfor engasjerte mennesker.
- uengasjerte mennesker.
- naboer som dusjer tre ganger om dagen, spruter vann over hele fellesbadet og ALDRI tørker opp etter seg.
- naboer som aldri gjør rent etter seg på felleskjøkkenet.
- naboer som gjør rent HEILE TIDA.
- varmen.
- livet generelt.
- folk som alltid syter og lager lister som denne.
onsdag 30. mai 2007
Dikt
Takket være et innlegg på Facebook har min gamle venn Kristoffer streifet tankene mine, og det samme har diktet jeg skrev og dedikerte til ham i garderoben på Agder Teater en desemberdag i 2001. Vi har det bedre begge to nå.
TIL KRISTOFFER
Du gjør hva du kan for å lindre min smerte
Jeg vet at du vil
meg alt bare vel
Men intet du gjør kan lette mitt hjerte
For jeg hører til
mellom helt andre fjell
Mine frender der vet
vet at enden er nær
og de trenger meg der
og jeg kan ikke svikte
-
Vi møtes igjen når tiden er inne
Da skal du befris
fra de tyngende åk
Og minnet om meg, la det aldri forsvinne
Blant hjerter av is
talte vi samme språk
Mine brødre har talt
og jeg vet jeg må gå
for de minner meg på
hva jeg ikke må miste
-
Du ser mitt tomme blikk
hver gang det møter ditt
Du vet hva dét betyr
Jeg lengter dit hvor falkene flyr
En venter meg der
Han har fylt meg med savn
og jeg hvisker hans navn
og jeg vet at han lytter
-
Du vet at jeg
har ikke lov
til å vente her
TIL KRISTOFFER
Du gjør hva du kan for å lindre min smerte
Jeg vet at du vil
meg alt bare vel
Men intet du gjør kan lette mitt hjerte
For jeg hører til
mellom helt andre fjell
Mine frender der vet
vet at enden er nær
og de trenger meg der
og jeg kan ikke svikte
-
Vi møtes igjen når tiden er inne
Da skal du befris
fra de tyngende åk
Og minnet om meg, la det aldri forsvinne
Blant hjerter av is
talte vi samme språk
Mine brødre har talt
og jeg vet jeg må gå
for de minner meg på
hva jeg ikke må miste
-
Du ser mitt tomme blikk
hver gang det møter ditt
Du vet hva dét betyr
Jeg lengter dit hvor falkene flyr
En venter meg der
Han har fylt meg med savn
og jeg hvisker hans navn
og jeg vet at han lytter
-
Du vet at jeg
har ikke lov
til å vente her
torsdag 17. mai 2007
17. mai-tale
(Dette er talen jeg holdt for sambygdinger i min barndoms bygd, Tveit, i dag).
Det er et tema som ble diskutert ivrig hjemme hos oss hver 17. mai, og det er nasjonalisme. Noen mener kanskje at nasjonalisme er en uting, ja, noe på grensa til det farlige. Men jeg er ikke så sikker. Selvsagt kan nasjonalsime bli noe truende og farlig i sine mest ekstreme varianter, som nazisme og fascisme, men nasjonalisme er da også en form for samhørighet. Og følelsen av å høre sammen er en følelse alle mennesker liker å ha.
Den 21. februar i år, i anledning kongens bursdag, dro jeg til Slottsparken for en statueavduking, i utgangspunktet fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre og fordi jeg var nysgjerrig. Men da kongen kom og folket hyllet, da bruste mitt nasjonalistiske blod. Jeg så ikke mye, for jeg rager bare 155 centimeter over havet, men en eldre dame som stod der, så meg, og med et kjærlig smil vinket hun meg til seg, la armen på skulderen min og lot meg stå foran henne. Vi sa ikke et eneste ord til hverandre, men i det øyeblikket følte jeg en sterk samhørighet med dette fremmede mennesket. Vi hørte sammen på et vis, og det gjorde også alle de andre som hadde tatt veien til Slottsparken denne beinkalde februardagen. For vi var der for å hylle kongen vår. Og jeg håper dere føler den samme samhørigheten og tilhørigheten når dere står her, og at å synge nasjonalsangen etterpå vil få brystet til å bruse og gi dere lyst til å klemme vilt fremmede.
For det er dette jeg tenker på når jeg tenker på nasjonalisme. Og denne form for nasjonalisme tror jeg er helt okei så lenge man finner balansen. Det er forskjell på å mene at Norge og det norske står høyere enn alle andre land og kulturer, enn det er å ganske enkelt være stolt av å være norsk. Å være stolt av det du er, er en bra ting. Stolt, men ikke hovmodig.
Nasjonalfølelse er ikke noe typisk norsk. Nasjonalromantikken på det tidlige 1800-tallet raste over hele Europa, men satte seg kanskje spesielt i folkeslag som befant seg under fremmed styre. Som Norge var den gangen. Jeg kan se at den norske nasjonalismen kan virke underlig sett utenfra. Men i forhold til de nasjonene det er mest naturlig å sammenligne oss med - Sverige og Danmark - er vi fremdeles en ung nasjon. Gledesrusen over å være våre egne herrer har kanskje ikke helt lagt seg ennå.
Men hva vil det si å være norsk? Hva er en nordmann? Mange fikk sikkert med seg debatten som raste for ikke altfor lenge siden, da Språkrådet definerte ”nordmann” som et etnisk norsk menneske. Det er klart at en sånn definisjon førte til mange følelser og protester, men det er viktig å få med seg at det var ordet nordmann de definerte, ikke begrepet nordmann. At ordet nordmann rent etymologisk og språkhistorisk sett betyr ”mann fra nord”, altså en etnisk norsk person, sånn er det bare. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men i begrepet nordmann er vi fri til å legge akkurat hva vi selv måtte ønske. Og slik jeg ser det, er nasjonalitet knyttet til det du føler deg som, ikke det du er født som. (For da Italia vant fotball-VM i fjor sommer, var jeg italiener. I ca fem minutter. Jeg har vært dansk også, flere ganger. Men på en annen side har jeg aldri siden følt meg så norsk som jeg gjorde da jeg bodde i Danmark). Så det å føle seg norsk er å være norsk, så enkelt synes jeg det er. Når såkalte ”fremmede” kommer og ønsker å ta del i kulturen vår som en av oss, så synes jeg vi skal være smigret over det og ikke sinte. Det er faktisk ganske fantastisk at de vil.
Jeg synes vi skal sette pris på at vi har muligheten til å være nasjonalistiske og til å holde en feiring som dette, som en fri og selvstendig nasjon. At vi kan svinge flaggene våre uten trussel om arrestasjon og død, slik virkeligheten er for mange rundt i verden og som den ei gang også var her. Jeg er egentlig for ung til å helt og holdent forstå hva det vil si å ikke ha frihet, men noen av dere som hører på forstår det nok altfor godt. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke misunner dere krigen, men jeg misunner dere visdommen og ydmykheten den må ha gitt dere. Og jeg misunner dere frigjøringsdagen, for jeg tror flagget vårt aldri har vaiet mer majestisk enn det gjorde da.
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
Det er et tema som ble diskutert ivrig hjemme hos oss hver 17. mai, og det er nasjonalisme. Noen mener kanskje at nasjonalisme er en uting, ja, noe på grensa til det farlige. Men jeg er ikke så sikker. Selvsagt kan nasjonalsime bli noe truende og farlig i sine mest ekstreme varianter, som nazisme og fascisme, men nasjonalisme er da også en form for samhørighet. Og følelsen av å høre sammen er en følelse alle mennesker liker å ha.
Den 21. februar i år, i anledning kongens bursdag, dro jeg til Slottsparken for en statueavduking, i utgangspunktet fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre og fordi jeg var nysgjerrig. Men da kongen kom og folket hyllet, da bruste mitt nasjonalistiske blod. Jeg så ikke mye, for jeg rager bare 155 centimeter over havet, men en eldre dame som stod der, så meg, og med et kjærlig smil vinket hun meg til seg, la armen på skulderen min og lot meg stå foran henne. Vi sa ikke et eneste ord til hverandre, men i det øyeblikket følte jeg en sterk samhørighet med dette fremmede mennesket. Vi hørte sammen på et vis, og det gjorde også alle de andre som hadde tatt veien til Slottsparken denne beinkalde februardagen. For vi var der for å hylle kongen vår. Og jeg håper dere føler den samme samhørigheten og tilhørigheten når dere står her, og at å synge nasjonalsangen etterpå vil få brystet til å bruse og gi dere lyst til å klemme vilt fremmede.
For det er dette jeg tenker på når jeg tenker på nasjonalisme. Og denne form for nasjonalisme tror jeg er helt okei så lenge man finner balansen. Det er forskjell på å mene at Norge og det norske står høyere enn alle andre land og kulturer, enn det er å ganske enkelt være stolt av å være norsk. Å være stolt av det du er, er en bra ting. Stolt, men ikke hovmodig.
Nasjonalfølelse er ikke noe typisk norsk. Nasjonalromantikken på det tidlige 1800-tallet raste over hele Europa, men satte seg kanskje spesielt i folkeslag som befant seg under fremmed styre. Som Norge var den gangen. Jeg kan se at den norske nasjonalismen kan virke underlig sett utenfra. Men i forhold til de nasjonene det er mest naturlig å sammenligne oss med - Sverige og Danmark - er vi fremdeles en ung nasjon. Gledesrusen over å være våre egne herrer har kanskje ikke helt lagt seg ennå.
Men hva vil det si å være norsk? Hva er en nordmann? Mange fikk sikkert med seg debatten som raste for ikke altfor lenge siden, da Språkrådet definerte ”nordmann” som et etnisk norsk menneske. Det er klart at en sånn definisjon førte til mange følelser og protester, men det er viktig å få med seg at det var ordet nordmann de definerte, ikke begrepet nordmann. At ordet nordmann rent etymologisk og språkhistorisk sett betyr ”mann fra nord”, altså en etnisk norsk person, sånn er det bare. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men i begrepet nordmann er vi fri til å legge akkurat hva vi selv måtte ønske. Og slik jeg ser det, er nasjonalitet knyttet til det du føler deg som, ikke det du er født som. (For da Italia vant fotball-VM i fjor sommer, var jeg italiener. I ca fem minutter. Jeg har vært dansk også, flere ganger. Men på en annen side har jeg aldri siden følt meg så norsk som jeg gjorde da jeg bodde i Danmark). Så det å føle seg norsk er å være norsk, så enkelt synes jeg det er. Når såkalte ”fremmede” kommer og ønsker å ta del i kulturen vår som en av oss, så synes jeg vi skal være smigret over det og ikke sinte. Det er faktisk ganske fantastisk at de vil.
Jeg synes vi skal sette pris på at vi har muligheten til å være nasjonalistiske og til å holde en feiring som dette, som en fri og selvstendig nasjon. At vi kan svinge flaggene våre uten trussel om arrestasjon og død, slik virkeligheten er for mange rundt i verden og som den ei gang også var her. Jeg er egentlig for ung til å helt og holdent forstå hva det vil si å ikke ha frihet, men noen av dere som hører på forstår det nok altfor godt. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke misunner dere krigen, men jeg misunner dere visdommen og ydmykheten den må ha gitt dere. Og jeg misunner dere frigjøringsdagen, for jeg tror flagget vårt aldri har vaiet mer majestisk enn det gjorde da.
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
tirsdag 8. mai 2007
Fanatiker, jeg?
Man har beskyldt meg for å være Rui Costa-fanatiker. Jeg måtte tygge på det ordet: Fanatiker. Kunnskapsforlagets Blå fremmedordbok opplyser følgende:
fana’tiker, en, lat., fanatisk person, lidenskapelig forfekter av en sak.
fana’tisk, adj., lat., svermerisk, intolerant, som lidenskapelig forfekter et standpunkt.
fanati’sme, en, lat., lidenskapelig og ensidig, ofte intolerant meningsiver, svermeri.
Nei, nei, nei! Dette er ikke meg. Skulle dette stemme måtte Rui være det altoppslukende, eneste innholdet i livet mitt og det er han virkelig ikke. En fanatikers rom hadde vært tapetsert med bilder, jeg har ikke så mye som en eneste plakat. En fanatiker hadde holdt hus i Lisboa for å være i nærheten av ham, jeg har sett ham én gang, på to hundre meters avstand. En fanatiker hadde sendt hundrevis av fanbrev, jeg har ikke skrevet et eneste et. Jeg ble ikke engang igjen på Estádio da Luz da jeg var der, for å se om han kom. Det interesserer meg ikke. Du finner ikke meg diltende i et annet menneskes fotspor.
Mitt forhold til Rui Costa kan aldri kalles lidenskapelig i den sexrelaterte forstand. Jeg innrømmer at jeg blir het av det han gjør på banen, men ikke av ham. Kanskje av en drøm han symboliserer, men ikke av mennesket av kjøtt og blod. Jeg har overhode ikke noe ønske om å ha ham i livet mitt, som noe annet enn en fotballspiller hvis ferdigheter jeg kan glede meg over på TV. Så Rolf og Magnus og dere andre: Sorry, jeg er ingen fanatiker. Jeg er en fan:
fan [fænn], en, eng., begeistret tilhenger el. beundrer.
fana’tiker, en, lat., fanatisk person, lidenskapelig forfekter av en sak.
fana’tisk, adj., lat., svermerisk, intolerant, som lidenskapelig forfekter et standpunkt.
fanati’sme, en, lat., lidenskapelig og ensidig, ofte intolerant meningsiver, svermeri.
Nei, nei, nei! Dette er ikke meg. Skulle dette stemme måtte Rui være det altoppslukende, eneste innholdet i livet mitt og det er han virkelig ikke. En fanatikers rom hadde vært tapetsert med bilder, jeg har ikke så mye som en eneste plakat. En fanatiker hadde holdt hus i Lisboa for å være i nærheten av ham, jeg har sett ham én gang, på to hundre meters avstand. En fanatiker hadde sendt hundrevis av fanbrev, jeg har ikke skrevet et eneste et. Jeg ble ikke engang igjen på Estádio da Luz da jeg var der, for å se om han kom. Det interesserer meg ikke. Du finner ikke meg diltende i et annet menneskes fotspor.
Mitt forhold til Rui Costa kan aldri kalles lidenskapelig i den sexrelaterte forstand. Jeg innrømmer at jeg blir het av det han gjør på banen, men ikke av ham. Kanskje av en drøm han symboliserer, men ikke av mennesket av kjøtt og blod. Jeg har overhode ikke noe ønske om å ha ham i livet mitt, som noe annet enn en fotballspiller hvis ferdigheter jeg kan glede meg over på TV. Så Rolf og Magnus og dere andre: Sorry, jeg er ingen fanatiker. Jeg er en fan:
fan [fænn], en, eng., begeistret tilhenger el. beundrer.
fredag 20. april 2007
Lisboa 12.-16. april
Så er vi tilbake fra Lisboa igjen. Jeg elsker denne byen! Det har jeg gjort helt siden jeg fløy over den for første gang i oktober 2005. Den ligner Minas Tirith der den bader i sollyset i sine pastellfarger, i hvitt og rosa og lysegul.
Belém.Man må jo elske et land og en by hvor alle er vennlige og høflige og ligner på Rui Costa. Apropos ham, så fikk jeg endelig sett ham live da jeg opplevde min første Benfica-kamp på Estádio da Luz. 50 000 tilskuere og alle elsker ham like høyt som jeg.
Men det nærmeste jeg kom en fotballspiller var statuen av Eusébio utenfor stadion.
tirsdag 3. april 2007
Drømmeanalyse, anyone?
Det hender jeg våkner av en drøm midt på natta og i halvsøvne skriver melding til meg selv på mobilen for å huske drømmen når morgenen kommer. Disse små notatene i ”drømme-dagboka” er av vekslende kvalitet, for å si det mildt. Av og til får jeg ingenting ut av dem når jeg leser dem igjen om morgenen. Natt til 16. januar har jeg for eksempel skrevet:
Tandizident... Drøm om Marco som spiser pølse. Intervju i acmilan.nos medlemsblad. Spørsmål: Har du noen tenner?
”Tandizident” er såvidt jeg vet et helt nytt ord underbevisstheten min må ha kokt i hop. Jeg har i hvert fall ikke funnet det i noen ordliste. Resten gir mening, i hvert fall sånn rent språklig sett. Men sånn som jeg kjenner gutta fra acmilan.no, tror jeg ikke de hadde stilt det spørsmålet om tennene om de virkelig hadde intervjuet Marco Materazzi (for det er nok han det er). Skjønt, det er ikke et SÅ ulogisk spørsmål å stille en fyr som ikke går av veien for litt knuffing. Men han spiste pølse, så tennene var nok intakt.
I en drømmetolkningsbok har jeg lest at å drømme om å miste tenner handler om en underbevisst frykt for å tape ansikt for andre. Dessuten har jeg lært at alle mennesker du møter i en drøm symboliserer sider ved deg selv. Altså har min indre acmilan.no-journalist et behov for å spørre min indre Marco om han har tapt ansikt. Hm... tror jeg må tenke litt mer over den der.
Noen netter senere står følgende notert på mobilen min:
Marco spiller fotballk med unge gutter. De lekeslåss. Gutt; Am I in trouble?
Selvfølgelig er du i trøbbel når du lekeslåss med Marco Materazzi, gutt! Javisst, nok en drøm om Marco. Han dukker stadig opp. Og ofte relatert til slåssing. Underbevisstheten min jobber visst på fullgir for å fordøye den fyren.
Natt til 29. mars:
Guttene ikke mammas biologiske. Donor.
Jaså, så brødrene mine er altså et resultat av en eggdonor? Interessant så logisk alt virker når man drømmer. Det topper seg likevel i meldinga jeg har notert ned natta før, natt til 28. mars:
Banan gjennom dogget vindu.
Forstå det den som kan. Det ga sikkert mening da jeg skrev det ned.
Tandizident... Drøm om Marco som spiser pølse. Intervju i acmilan.nos medlemsblad. Spørsmål: Har du noen tenner?
”Tandizident” er såvidt jeg vet et helt nytt ord underbevisstheten min må ha kokt i hop. Jeg har i hvert fall ikke funnet det i noen ordliste. Resten gir mening, i hvert fall sånn rent språklig sett. Men sånn som jeg kjenner gutta fra acmilan.no, tror jeg ikke de hadde stilt det spørsmålet om tennene om de virkelig hadde intervjuet Marco Materazzi (for det er nok han det er). Skjønt, det er ikke et SÅ ulogisk spørsmål å stille en fyr som ikke går av veien for litt knuffing. Men han spiste pølse, så tennene var nok intakt.
I en drømmetolkningsbok har jeg lest at å drømme om å miste tenner handler om en underbevisst frykt for å tape ansikt for andre. Dessuten har jeg lært at alle mennesker du møter i en drøm symboliserer sider ved deg selv. Altså har min indre acmilan.no-journalist et behov for å spørre min indre Marco om han har tapt ansikt. Hm... tror jeg må tenke litt mer over den der.
Noen netter senere står følgende notert på mobilen min:
Marco spiller fotballk med unge gutter. De lekeslåss. Gutt; Am I in trouble?
Selvfølgelig er du i trøbbel når du lekeslåss med Marco Materazzi, gutt! Javisst, nok en drøm om Marco. Han dukker stadig opp. Og ofte relatert til slåssing. Underbevisstheten min jobber visst på fullgir for å fordøye den fyren.
Natt til 29. mars:
Guttene ikke mammas biologiske. Donor.
Jaså, så brødrene mine er altså et resultat av en eggdonor? Interessant så logisk alt virker når man drømmer. Det topper seg likevel i meldinga jeg har notert ned natta før, natt til 28. mars:
Banan gjennom dogget vindu.
Forstå det den som kan. Det ga sikkert mening da jeg skrev det ned.
søndag 4. mars 2007
Hvorfor jeg liker Materazzi - og ikke skammer meg over det
Milanista og Materazzi-fan. Jeg skjønte fort at det var en dårlig kombinasjon. Plutselig fikk man diverse anklager og antalgelser rettet mot seg da man forsiktig ymptet frampå om at denne fyren ikke nødvendigvis var Den Onde selv, bare fordi han ble litt overivrig i taklingene sine til tider. Men selv om jeg ikke skylder verden verken et forsvar av eller en forklaring på hvorfor jeg mener det jeg mener, skal den få det likevel.
For jeg liker Matrix, jeg. Har gjort det lenge. Lenge før VM og Zidane, og før alle visste hvem han var. Og – mine damer og herrer – en gang mislikte jeg ham også. Som en rettroende Milanista foraktet og fryktet jeg villskapen hans, helt til den dagen jeg kom til å se ham inn i øynene. Og nå sitter mine mannlige bekjente og med-Milanisti der ute og gnir seg i hendene, for nå tror de at de har rett i mistanken om at dette handler om utseende og at jeg liker ham ene og alene fordi jeg synes han er deilig. (Blæh, jeg hater den anklagen! Mest fordi den er så vanskelig å vri seg unna).
Okei, han er pen. Hva annet kan jeg si? Det er han jo. ”Et årntli støkke”, som vi ville sagt hjemme på sørlandet. Men det er ikke poenget. (Nei, det ER ikke det, gutter! Jeg forventer ikke at dere skal forstå). Poenget er at dette er en mann jeg ikke klarer å la være å beundre. Og jeg forstod det altså den dagen jeg så blikket hans. Den innbittheten. Den frustrasjonen. Og det glimtet. Dette er en vinner. Hat ham eller elsk ham, men dette er en vinner.
Alle vil ha en spiller som Materazzi på laget sitt. De kan si noe annet, men da enten lyver de eller så vet de ikke hva de snakker om. Selvsagt vil man ikke ha de dumme innfallene hans, det være seg albuer og patetiske forsøk på å filme. Men man vil ha det brennende engasjementet, evnen til å skape liv og røre ut av absolutt alt og ingenting, og viljen til å risikere liv – og i hvert fall lemmer – i kamp om det trengs. (Vår Gattuso er faktisk helt av samme ulla. Jeg har alltid sagt at det eneste som skiller de to er tjue centimeter og noen kilo muskelmasse. Tygg litt på den, venner, neste gang dere kaller Gattusos engasjement ”å blø for drakta” og Materazzis engasjement for ”pur ondskap”).
En ting er sikkert: Med Marco Materazzi finnes ingen gråsoner. For meg står han for det typisk italienske: Ekstremitetene. Jeg vet knapt om noen andre som vekker slike følelser i fotballfans. Du må enten hate eller elske. Å være likegyldig går ikke. Og fordi han er så kontroversiell blir alt han sier og gjør blåst helt ut av dimensjon. Alle taklingene hans blir ansett for å være et forsøk på å lemleste, alt han sier blir antatt for å være en provokasjon. Fyren måtte til og med bære ansvaret for at Zinedine Zidane mistet besinnelsen. Jeg tør knapt å tenke på hva som hadde skjedd om rollene hadde vært byttet om. Jeg mistet troen og respekten for FIFA da de lot en manns fortid og rykte dømme ham.
Helt ærlig, hvor mange gjennomsnittlige norske fotballsupportere husker at Matrix faktisk scoret et mål i den finalen? Og helt siden da har norske medier fulgt ham med argusøyne. Marco kan ikke gjøre et eneste lite sprell uten at spesielt Dagbladet.no lager en fyldig sak ut av det og inviterer ”eksperter” til å si sin mening. Så langt har både kommentator Per-Jarle Heggelund, fotball-legende Per Bredesen og landslagskeeper Thomas Myhre blitt stilt til veggs for å avdekke hvem denne Materazzi egentlig er. Og dette er litt interessant. For ingen som kjenner eller som noen sinne har kjent Marco, har et stygt ord å si om ham.
Myhre var lagkamerat med ham på 90-tallet og feiret sågar jul med ham en gang. Han kan fortelle at Marco var veldig emosjonell og nærtagende, et mobbeoffer i Everton fordi han var ”ekstrem i klesveien og på et par andre områder”, hva nå det måtte bety. Per Bredesen slår fast at ”far hans er nå i hvert fall en kjernekar” og at Marco fremstår som ”sympatisk”. Patrick Vieira, landsmann av Zidane og lagkamerat med Matrix i Inter, sier at han er en person ”du blir veldig knyttet til”. Så hvor er dette monsteret alle snakker om?
Først og fremst er jo Marco Materazzi en god fotballspiller. Alle med basiskunnskaper i fotball og et bittelite snev av objektivitet så det under VM, om de ikke hadde sett det før. For meg hadde han lenge vært en ”dark horse”, en jeg håpet ville avdekke sitt virkelige potensiale en dag, og da det skjedde var jeg stolt som en mamma. Jeg gråt nesten. Det var en slik ”divine justice”, for å si det med Marcos egne ord. For veien dit har ikke vært lett. Marco har gitt fra seg mye dritt opp igjennom årene – det har jeg ingen problemer med å innrømme – men han har fått mye også. Han har tatt en trøkk og alltid kommet tilbake, dobbelt så sterk og dobbelt så bestemt på å gå videre. Han har kommet dit han er med hardt arbeid og en sterk personlighet. Og derfor elsker jeg å se på Marco Materazzi: Fordi han alltid reiser seg igjen.
En bekjent av meg truer med å oppsøke Matrix med børse.
Vel, jeg sitter med en liten følelse av at ikke engang kuler hadde vært nok.
http://www.dagbladet.no/sport/2007/01/29/490305.html
http://www.dagbladet.no/sport/2006/08/13/473769.html
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=122646
For jeg liker Matrix, jeg. Har gjort det lenge. Lenge før VM og Zidane, og før alle visste hvem han var. Og – mine damer og herrer – en gang mislikte jeg ham også. Som en rettroende Milanista foraktet og fryktet jeg villskapen hans, helt til den dagen jeg kom til å se ham inn i øynene. Og nå sitter mine mannlige bekjente og med-Milanisti der ute og gnir seg i hendene, for nå tror de at de har rett i mistanken om at dette handler om utseende og at jeg liker ham ene og alene fordi jeg synes han er deilig. (Blæh, jeg hater den anklagen! Mest fordi den er så vanskelig å vri seg unna).
Okei, han er pen. Hva annet kan jeg si? Det er han jo. ”Et årntli støkke”, som vi ville sagt hjemme på sørlandet. Men det er ikke poenget. (Nei, det ER ikke det, gutter! Jeg forventer ikke at dere skal forstå). Poenget er at dette er en mann jeg ikke klarer å la være å beundre. Og jeg forstod det altså den dagen jeg så blikket hans. Den innbittheten. Den frustrasjonen. Og det glimtet. Dette er en vinner. Hat ham eller elsk ham, men dette er en vinner.
Alle vil ha en spiller som Materazzi på laget sitt. De kan si noe annet, men da enten lyver de eller så vet de ikke hva de snakker om. Selvsagt vil man ikke ha de dumme innfallene hans, det være seg albuer og patetiske forsøk på å filme. Men man vil ha det brennende engasjementet, evnen til å skape liv og røre ut av absolutt alt og ingenting, og viljen til å risikere liv – og i hvert fall lemmer – i kamp om det trengs. (Vår Gattuso er faktisk helt av samme ulla. Jeg har alltid sagt at det eneste som skiller de to er tjue centimeter og noen kilo muskelmasse. Tygg litt på den, venner, neste gang dere kaller Gattusos engasjement ”å blø for drakta” og Materazzis engasjement for ”pur ondskap”).
En ting er sikkert: Med Marco Materazzi finnes ingen gråsoner. For meg står han for det typisk italienske: Ekstremitetene. Jeg vet knapt om noen andre som vekker slike følelser i fotballfans. Du må enten hate eller elske. Å være likegyldig går ikke. Og fordi han er så kontroversiell blir alt han sier og gjør blåst helt ut av dimensjon. Alle taklingene hans blir ansett for å være et forsøk på å lemleste, alt han sier blir antatt for å være en provokasjon. Fyren måtte til og med bære ansvaret for at Zinedine Zidane mistet besinnelsen. Jeg tør knapt å tenke på hva som hadde skjedd om rollene hadde vært byttet om. Jeg mistet troen og respekten for FIFA da de lot en manns fortid og rykte dømme ham.
Helt ærlig, hvor mange gjennomsnittlige norske fotballsupportere husker at Matrix faktisk scoret et mål i den finalen? Og helt siden da har norske medier fulgt ham med argusøyne. Marco kan ikke gjøre et eneste lite sprell uten at spesielt Dagbladet.no lager en fyldig sak ut av det og inviterer ”eksperter” til å si sin mening. Så langt har både kommentator Per-Jarle Heggelund, fotball-legende Per Bredesen og landslagskeeper Thomas Myhre blitt stilt til veggs for å avdekke hvem denne Materazzi egentlig er. Og dette er litt interessant. For ingen som kjenner eller som noen sinne har kjent Marco, har et stygt ord å si om ham.
Myhre var lagkamerat med ham på 90-tallet og feiret sågar jul med ham en gang. Han kan fortelle at Marco var veldig emosjonell og nærtagende, et mobbeoffer i Everton fordi han var ”ekstrem i klesveien og på et par andre områder”, hva nå det måtte bety. Per Bredesen slår fast at ”far hans er nå i hvert fall en kjernekar” og at Marco fremstår som ”sympatisk”. Patrick Vieira, landsmann av Zidane og lagkamerat med Matrix i Inter, sier at han er en person ”du blir veldig knyttet til”. Så hvor er dette monsteret alle snakker om?
Først og fremst er jo Marco Materazzi en god fotballspiller. Alle med basiskunnskaper i fotball og et bittelite snev av objektivitet så det under VM, om de ikke hadde sett det før. For meg hadde han lenge vært en ”dark horse”, en jeg håpet ville avdekke sitt virkelige potensiale en dag, og da det skjedde var jeg stolt som en mamma. Jeg gråt nesten. Det var en slik ”divine justice”, for å si det med Marcos egne ord. For veien dit har ikke vært lett. Marco har gitt fra seg mye dritt opp igjennom årene – det har jeg ingen problemer med å innrømme – men han har fått mye også. Han har tatt en trøkk og alltid kommet tilbake, dobbelt så sterk og dobbelt så bestemt på å gå videre. Han har kommet dit han er med hardt arbeid og en sterk personlighet. Og derfor elsker jeg å se på Marco Materazzi: Fordi han alltid reiser seg igjen.
En bekjent av meg truer med å oppsøke Matrix med børse.
Vel, jeg sitter med en liten følelse av at ikke engang kuler hadde vært nok.
http://www.dagbladet.no/sport/2007/01/29/490305.html
http://www.dagbladet.no/sport/2006/08/13/473769.html
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=122646
onsdag 28. februar 2007
Om fotball og kvinnelig sexisme
Som jente og lidenskapelig fotballfan møter du mange fordommer. Menn tror at du liker fotball på grunn av de pene utøverne, kvinner tror at du SIER du liker fotball for å imponere menn. Det stemmer ikke, men spesielt den første anklagen er vanskelig å tilbakevise. Tross alt er det jo mye pene mannfolk der ute.
Da jeg var liten hatet jeg fotball. Mest fordi det fikk faren min til å overse meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan de typene i shorts på TV-skjermen kunne være mer interessante enn meg og det jeg hadde å fortelle. Verst var det likevel når Barne-TV ble utsatt eller avlyst på grunn av en eller annen fotballkamp. Et sånt svik! Ja, de fikk sannelig høre det – både Gud og pappa og TV-folka og den tåpen som en gang hadde funnet opp dette makkverket av et spill.
Men så våknet min egen fotballinteresse. Den inntraff i 11-årsalderen sammen med puberteten. Og helt siden da har jeg prøvd å overbevise meg selv om at de to tingene for all del ikke hører sammen på noen måte. Fremdeles er det sånn at jeg har en stor trang til å forsvare meg selv når jeg forteller om fotballinteressen min. - Det er ikke spillerne jeg elsker, det er fotballen! slenger jeg ut lenge før mine samtalepartnere i det hele tatt rekker å tenke på om de skal spørre meg om det. Ikke det at jeg tror de ville spurt. Faktisk tror jeg at de aller fleste ikke bryr seg katten om dette dilemmaet. Så egentlig kan jeg ikke forklare hvorfor jeg må legge ut på dette overbevisningstoktet hver gang temaet kommer på banen, i dobbel forstand.
Tanken har altså slått meg: Kanskje jeg ikke er sikker selv? Kanskje er det spillerne, eller snarere mennene, som er den egentlige interessen? Det er en skremmende tanke. Det er sexisme av verste sort. Det er et hån mot mine egne prinsipper. Så dypt kan jeg ikke synke. Men når jeg tenker tilbake så var det en spiller som vakte interessen i utgangspunktet. Dunga het han og var brasilianer. (Det er han selvsagt fremdeles og i skrivende stund trener han Brasil). Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg la merke til ham, sannsynligvis var det navnet. Når jeg ser bilde av ham nå kan jeg i hvert fall ikke fatte hva som gikk av meg. Han var stor og grov og blek, med rufsete hår og en diger nese. Men den gangen syntes jeg at han var den peneste mannen på jorda. (Bevares, jeg var elleve år. Han så sikkert snill ut, og la man godviljen til lignet han på pappa).
Men dersom fotballinteressen min ble født av kjærligheten til en mann, betyr det da automatisk at interessen nå dreier seg om det samme? Jeg tror jeg aldri får et ordentlig svar på det spørsmålet. Det har gått så langt nå at det ikke lenger er mulig for meg å skille det ene fra det andre, kjærligheten til sporten fra kjærligheten til de som utøver den. Jeg har prøvd å spørre meg selv om jeg ville sett en fotballkamp med bare stygge menn, men verken ja eller nei ville vært et ærlig svar. Visst er det fint med vakre menn å se på. I alle situasjoner, i fotball også. Men på en annen side – jeg kan fotball. Jeg vet hva offside er. Jeg har et favorittlag og jeg gråter når de taper. Så man kan ikke si at jeg er med bare for mannekikkingas skyld. (Dessuten, var det bare mennene jeg var ute etter, kunne jeg like gjerne sett tennis eller langrenn. Det er pene menn der også). Det er ikke greit og jeg har brukt mange timer til å tenke over dilemmaet. Som oftest ender det med at jeg tipper til den konklusjonen at jeg elsker spillet for det det er, og at det ikke trenger pene spillere for å fatte min interesse.
Selv om det hjelper.
Da jeg var liten hatet jeg fotball. Mest fordi det fikk faren min til å overse meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan de typene i shorts på TV-skjermen kunne være mer interessante enn meg og det jeg hadde å fortelle. Verst var det likevel når Barne-TV ble utsatt eller avlyst på grunn av en eller annen fotballkamp. Et sånt svik! Ja, de fikk sannelig høre det – både Gud og pappa og TV-folka og den tåpen som en gang hadde funnet opp dette makkverket av et spill.
Men så våknet min egen fotballinteresse. Den inntraff i 11-årsalderen sammen med puberteten. Og helt siden da har jeg prøvd å overbevise meg selv om at de to tingene for all del ikke hører sammen på noen måte. Fremdeles er det sånn at jeg har en stor trang til å forsvare meg selv når jeg forteller om fotballinteressen min. - Det er ikke spillerne jeg elsker, det er fotballen! slenger jeg ut lenge før mine samtalepartnere i det hele tatt rekker å tenke på om de skal spørre meg om det. Ikke det at jeg tror de ville spurt. Faktisk tror jeg at de aller fleste ikke bryr seg katten om dette dilemmaet. Så egentlig kan jeg ikke forklare hvorfor jeg må legge ut på dette overbevisningstoktet hver gang temaet kommer på banen, i dobbel forstand.
Tanken har altså slått meg: Kanskje jeg ikke er sikker selv? Kanskje er det spillerne, eller snarere mennene, som er den egentlige interessen? Det er en skremmende tanke. Det er sexisme av verste sort. Det er et hån mot mine egne prinsipper. Så dypt kan jeg ikke synke. Men når jeg tenker tilbake så var det en spiller som vakte interessen i utgangspunktet. Dunga het han og var brasilianer. (Det er han selvsagt fremdeles og i skrivende stund trener han Brasil). Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg la merke til ham, sannsynligvis var det navnet. Når jeg ser bilde av ham nå kan jeg i hvert fall ikke fatte hva som gikk av meg. Han var stor og grov og blek, med rufsete hår og en diger nese. Men den gangen syntes jeg at han var den peneste mannen på jorda. (Bevares, jeg var elleve år. Han så sikkert snill ut, og la man godviljen til lignet han på pappa).
Men dersom fotballinteressen min ble født av kjærligheten til en mann, betyr det da automatisk at interessen nå dreier seg om det samme? Jeg tror jeg aldri får et ordentlig svar på det spørsmålet. Det har gått så langt nå at det ikke lenger er mulig for meg å skille det ene fra det andre, kjærligheten til sporten fra kjærligheten til de som utøver den. Jeg har prøvd å spørre meg selv om jeg ville sett en fotballkamp med bare stygge menn, men verken ja eller nei ville vært et ærlig svar. Visst er det fint med vakre menn å se på. I alle situasjoner, i fotball også. Men på en annen side – jeg kan fotball. Jeg vet hva offside er. Jeg har et favorittlag og jeg gråter når de taper. Så man kan ikke si at jeg er med bare for mannekikkingas skyld. (Dessuten, var det bare mennene jeg var ute etter, kunne jeg like gjerne sett tennis eller langrenn. Det er pene menn der også). Det er ikke greit og jeg har brukt mange timer til å tenke over dilemmaet. Som oftest ender det med at jeg tipper til den konklusjonen at jeg elsker spillet for det det er, og at det ikke trenger pene spillere for å fatte min interesse.
Selv om det hjelper.
Abonner på:
Innlegg (Atom)