Ja, jeg elsker Maldini

Det er nesten litt flaut å innrømme, men min alder til tross kom jeg såpass sent inn i Milan-sirkuset at jeg aldri har hatt gleden av å nyte Paolo Maldini i hans glansdager. Og nettopp derfor har jeg egentig aldri helt forstått den Maldini-greia. Ikke misforstå, jeg har alltid hatt den ytterste respekt for ham. Jeg har beundret ham og jeg har langt på vei forstått den enorme hypen rundt ham. Jeg har bare aldri helt klart å la meg rive med av den selv. Det har liksom alltid manglet det lille ekstra. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Maldini fortjener en sånn spesialbehandling, hvorfor voksne menn blir tårevåte av å snakke om ham og hvorfor det å kritisere ham er som på banne i kirka. For meg var han mer som en relikvie, bare et vakt minne om svunne tider. Alt ved ham var liksom så påtatt blankpolert, så irriterende perfekt at jeg bare måtte lete etter riper i lakken. (Jeg har forøvrig aldri funnet noen).

Men nå har jeg hatt en åpenbaring. Det skjedde under de siste ukers kamper mot Arsenal, de som skulle bli Paolo Maldinis siste i Champions League. Det var langt fra hans beste kamper i Milan-trøya vil jeg tro, så det var ikke eksepsjonelt godt spill som fikk meg til å ”se lyset”, selv om han langt i fra gjorde noen håpløs jobb. Det var ganske enkelt bare det at da jeg så ham der ute, tenkte jeg: ”Her er en gammel kriger. Her er en mann på sitt siste tokt, og han spiller som om det ikke var noen morgendag.”

Det var noe utrolig rørende over det. For første gang så jeg – og jeg undrer meg stort over at jeg ikke så det før – lidenskapen i det faste blikket hans. Plutselig var øynene hans noe mer enn de snille, blå storebror-øynene jeg før hadde sett. Og jeg forstod at selv om det er vanskelig å tro på, så er det sant i dette tilfellet: Dette er en helt av den gamle sorten. Den trofaste ridderen. Generalen som dør for sine menn. Den håndfaste kapteinen som styrer skuta i havn. Å ja, jeg hadde vært trygg på Maldinis skip.

Jeg så det i måten han så bestemt dro Kaladze på beina igjen og igjen, som om han sa: ”Kom igjen, gutt! Vi kan ikke sitte på ræva. Vi har et fort å forsvare. Vær en mann! Ikke noe sutring nå.” Og Kaladze adlød, for en kaptein som Maldini har lojale menn.

Og i natt hadde jeg en drøm. Jeg drømte at jeg gav Maldini en klem og at jeg sa til de andre i rommet: ”Jeg klemmer en legende. Jeg skal fortelle barna mine hvor nær jeg var ham.” Nå må jeg nøye meg med å fortelle mine fremtidige barn om drømmen istedet, men det får så være. Jeg skal si: ”Barn, hundre prosent hederlige gentlemenn er det dessverre få av, spesielt i fotballen. Men jeg har sett en. Jeg har sett den aller største.”

De sier drømmer gjenspeiler ditt innerste. I så fall har jeg omsider oppnådd det nivået av respekt og beundring som alle Milan-fans burde ha for Maldini. Jeg er bare litt lei meg for at jeg først kom dit helt på tampen av hans karriere.

Takk for alt, Paolo. Jeg lærte å elske deg til slutt.

Jakten på Kakhaber

Jeg dro på en gjesteforelesning her om dagen. Rett og slett bare fordi foreleseren het Kakhaber og var fra Georgia. Nå sier selvsagt fornuften min at ikke alle menn som heter Kakhaber og er fra Georgia ser ut som Kakhaber Kaladze, men jeg måtte jo sjekke, måtte jeg ikke? Han skulle forelese om Hamsuns kaukasiske verk, og skjønt jeg aldri har hørt om disse, fant jeg ut at temaet lød interessant nok til å bruke en times tid på (selv om det selvsagt var Kakhaber som var den egentlige interessen). Jeg innvidde Tonje i saken og hun var straks med, og plutselig befant vi oss midt mellom en masse godt voksne litteraturstudenter på rom 609 i Henrik Wergelands hus, Blindern, og var tilsynelatende de eneste der som var fremmede for de andre. En smule pinlig.

Vi så med én gang hvem georgieren var, til tross for at likhetstrekkene med Kaladze var heller få. Han overrasket oss med å kunne norsk, og gurglet så fascinerende på r-ene mens han harket på k-er og h-er. Dessuten frydet det både Tonje og meg at vi hadde gjettet oss frem til korrekt uttale av navnet Kakhaber (harkelyd på kh), bare ved hjelp av vår kløkt og språklige sans. Samt en liten gransking av det georgiske alfabetet. (Ja, vi er nerder. Språknerder).

Forelesningen var interessant nok, den. Vi lærte oss en masse om Georgia (som at det ER i Øst-Europa, du kan si hva du vil!), Hamsuns trang til å lyve og pynte på sannheten (nei, georgiere ER ikke muslimer, Knut, samme hvor eksotisk det lyder!) og at georgiske navn er lange og umulige å stave (Hgje-jegie-hdie-*harkelyd*-jehehg-hjjde-*harkelyd*-qwjnjsow-gjewp-dze). Dessuten fikk vi se bilder. Masse flotte bilder av grønne sletter, snøkledde fjelltopper, kirker (muslimer, Knut?) og borger. Snodig at Georgia ikke er mer kjent her. Det er tilsynelatende en aldri så liten perle. Hvor, i følge Hamsun, ”menneskene er vakrere, vinen er rødere og fjellene høyere”. Sånn ut fra Kaladze å dømme er jeg enig i det første, i hvert fall.

Dikt III

Klagesangen til den reviderte utgaven av boka er ferdig. Broren min synes jeg burde hatt med noen "oooh-er" og "åååh-er" ;-) Det hører visst til i en klagesang. Men, alas, verken "oooh-er" eller "åååh-er" her.

KALEMS KLAGESANG FOR LAVENDER

Dagen blir til natt
nær fjellene der falken har sitt hjem
En falkekrigers drøm
har alltid vært å være en av dem
Å aldri kjenne noen bånd
binde fast sin kropp, sin sjel, sin ånd
Alltid denne lengselen!
En hunger etter friheten
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender

Dagene som går
Som svinner hen og sakte blir til år
De former våre liv
som gamle vers som ingen helt forstår
Minner om en sommerdag
En lyst på livet i hvert hjerteslag
Skjemteviser som vi sang
når vinternatta kjentes lang
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender

Helten får sin sang
Sitt navn blant Falkefolkets beste menn
Denne sang er din
Jeg synger den for deg, min falne venn
Regn som falt i bitter vind
som tårer nå på dine brødres kinn
Livets lov den er nå så:
Alt som fødes må forgå
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender

Jeg ser deg nå i natt
Og alle dem som døde slik en død
De som gikk forut
og aldri mer skal smake sorg og nød
Nå er du som falken fri
Du fløy mot horisonten og forbi
Der håper jeg at du fant
det lyse land dine fedre vant
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender

Dikt II

I lys av forrige innlegg: Her er noen av de Falkedal-inspirerte diktene jeg har skrevet i årenes løp.




BRØDRENE OTSCHAKOWS SANG


Skjuler seg i mørket. Falkebrødre.
Klynger seg til sine forvrengte bilder,
som de fikk fra onde, falske kilder.
De vil aldri kunne se.

Hvisker om tre sønner av Otschakow,
en bør av onde rykter, en skam å bære.
Men si oss, hvem har tapt sin ære?
Vi har ennå ryggen rak.

Falkedalens kvinner, de kan minnes
dyrekjøpt erfaring og ting de lærte.
Det var oss de elsket og begjærte.
De kan aldri glemme oss.

Falkedalens mødre, de forteller:
Harde ord ble sagt i Høvdingsalen.
Mørke skygger slukte Falkedalen
morgenen vi reiste bort.

Hill fordømte sjeler! Hill Otschakow!
Tøm ditt krus og hvil, for når dagen renner
reiser vi mot mål som ingen kjenner.
Veien vår har vendt mot sør.

Bak oss er det intet for oss lenger.
Våre veier går på andre stier.
Kanskje er det sant som Vitek sier:
Aldri dør legenden.

Evig skal vi leve, selv om skjebnen
førte oss bort fra de kjente vanger.
Falkedalen nynner våre sanger,
og da kan vi aldri dø.






ADANS TALE

Hør på meg, Falkens folk!
Legg ned armbrøst og dolk,
for på sannheten biter de ikke.
For ingen har klart det,
og jeg har erfart det:
Den lar seg ikke rikke!

Dere vet hva det gjaldt
da de uskyldige falt.
Hvem tør si at han trodde mitt ord,
og ville stå sammen
i sorgen og skammen
med meg, og med Kalem, min bror?

Men med alt det er verd
har jeg Fermin-Jaws sverd.
Jeg står fri til å rydde min vei.
Og se Misabajevskij,
så stor og så mektig,
nå er det han som kryper for meg!

VITEKS TALE

Og hver mann -
han skal kvesse sin kniv
han skal elske sitt viv
han skal leve sitt liv
- og for noen er skjebnen en venn

UTEN TITTEL

Falkedalens
hvite blomster
skal hver sommer
stå i flor.
Og blant brødre,
gjennom sorgen,
skal du bli
et usagt ord.

The Return of The Falcon

Falkedalen er tilbake!

For mine nye bekjentskaper og andre uinnvidde: Falkedalen, eller "Den røde falken", var en bok jeg skrev på videregående, lot noen få venner lese og siden gjemte i skrivebordsskuffen. Jeg pusler litt med tanken på å legge den reviderte utgaven ut på nettet, så snart den er ferdig revidert. Inntil da kan dere jo ta testen:

http://quiz.start.no/?p=play&quizID=14502

Ting man irriterer seg over når man har PMS

- mennesker i kantina som høyrøstet maser etter grovt brød og lettmelk i latten. Fint at dere prøver å være sunne, men vennligst vær sunne i stillhet. Vi er IKKE imponert!

- folk som dæljer hardt på tastaturet når de skriver på lesesalen.

- folk som hviner og hopper rundt som små glade feer på samme lesesal. So what om du er ferdig med masteroppgaven! Noen av oss jobber ennå!

- altfor engasjerte mennesker.

- uengasjerte mennesker.

- naboer som dusjer tre ganger om dagen, spruter vann over hele fellesbadet og ALDRI tørker opp etter seg.

- naboer som aldri gjør rent etter seg på felleskjøkkenet.

- naboer som gjør rent HEILE TIDA.

- varmen.

- livet generelt.

- folk som alltid syter og lager lister som denne.

Dikt

Takket være et innlegg på Facebook har min gamle venn Kristoffer streifet tankene mine, og det samme har diktet jeg skrev og dedikerte til ham i garderoben på Agder Teater en desemberdag i 2001. Vi har det bedre begge to nå.



TIL KRISTOFFER

Du gjør hva du kan for å lindre min smerte
Jeg vet at du vil
meg alt bare vel

Men intet du gjør kan lette mitt hjerte
For jeg hører til
mellom helt andre fjell

Mine frender der vet
vet at enden er nær
og de trenger meg der
og jeg kan ikke svikte
-

Vi møtes igjen når tiden er inne
Da skal du befris
fra de tyngende åk

Og minnet om meg, la det aldri forsvinne
Blant hjerter av is
talte vi samme språk

Mine brødre har talt
og jeg vet jeg må gå
for de minner meg på
hva jeg ikke må miste
-

Du ser mitt tomme blikk
hver gang det møter ditt
Du vet hva dét betyr
Jeg lengter dit hvor falkene flyr

En venter meg der
Han har fylt meg med savn
og jeg hvisker hans navn
og jeg vet at han lytter
-

Du vet at jeg
har ikke lov
til å vente her