Jeg dro på en gjesteforelesning her om dagen. Rett og slett bare fordi foreleseren het Kakhaber og var fra Georgia. Nå sier selvsagt fornuften min at ikke alle menn som heter Kakhaber og er fra Georgia ser ut som Kakhaber Kaladze, men jeg måtte jo sjekke, måtte jeg ikke? Han skulle forelese om Hamsuns kaukasiske verk, og skjønt jeg aldri har hørt om disse, fant jeg ut at temaet lød interessant nok til å bruke en times tid på (selv om det selvsagt var Kakhaber som var den egentlige interessen). Jeg innvidde Tonje i saken og hun var straks med, og plutselig befant vi oss midt mellom en masse godt voksne litteraturstudenter på rom 609 i Henrik Wergelands hus, Blindern, og var tilsynelatende de eneste der som var fremmede for de andre. En smule pinlig.
Vi så med én gang hvem georgieren var, til tross for at likhetstrekkene med Kaladze var heller få. Han overrasket oss med å kunne norsk, og gurglet så fascinerende på r-ene mens han harket på k-er og h-er. Dessuten frydet det både Tonje og meg at vi hadde gjettet oss frem til korrekt uttale av navnet Kakhaber (harkelyd på kh), bare ved hjelp av vår kløkt og språklige sans. Samt en liten gransking av det georgiske alfabetet. (Ja, vi er nerder. Språknerder).
Forelesningen var interessant nok, den. Vi lærte oss en masse om Georgia (som at det ER i Øst-Europa, du kan si hva du vil!), Hamsuns trang til å lyve og pynte på sannheten (nei, georgiere ER ikke muslimer, Knut, samme hvor eksotisk det lyder!) og at georgiske navn er lange og umulige å stave (Hgje-jegie-hdie-*harkelyd*-jehehg-hjjde-*harkelyd*-qwjnjsow-gjewp-dze). Dessuten fikk vi se bilder. Masse flotte bilder av grønne sletter, snøkledde fjelltopper, kirker (muslimer, Knut?) og borger. Snodig at Georgia ikke er mer kjent her. Det er tilsynelatende en aldri så liten perle. Hvor, i følge Hamsun, ”menneskene er vakrere, vinen er rødere og fjellene høyere”. Sånn ut fra Kaladze å dømme er jeg enig i det første, i hvert fall.
onsdag 12. september 2007
tirsdag 10. juli 2007
Dikt III
Klagesangen til den reviderte utgaven av boka er ferdig. Broren min synes jeg burde hatt med noen "oooh-er" og "åååh-er" ;-) Det hører visst til i en klagesang. Men, alas, verken "oooh-er" eller "åååh-er" her.
KALEMS KLAGESANG FOR LAVENDER
Dagen blir til natt
nær fjellene der falken har sitt hjem
En falkekrigers drøm
har alltid vært å være en av dem
Å aldri kjenne noen bånd
binde fast sin kropp, sin sjel, sin ånd
Alltid denne lengselen!
En hunger etter friheten
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
Dagene som går
Som svinner hen og sakte blir til år
De former våre liv
som gamle vers som ingen helt forstår
Minner om en sommerdag
En lyst på livet i hvert hjerteslag
Skjemteviser som vi sang
når vinternatta kjentes lang
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
Helten får sin sang
Sitt navn blant Falkefolkets beste menn
Denne sang er din
Jeg synger den for deg, min falne venn
Regn som falt i bitter vind
som tårer nå på dine brødres kinn
Livets lov den er nå så:
Alt som fødes må forgå
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
Jeg ser deg nå i natt
Og alle dem som døde slik en død
De som gikk forut
og aldri mer skal smake sorg og nød
Nå er du som falken fri
Du fløy mot horisonten og forbi
Der håper jeg at du fant
det lyse land dine fedre vant
La stige over falkens fjell
en klagesang for Lavender
torsdag 21. juni 2007
Dikt II
I lys av forrige innlegg: Her er noen av de Falkedal-inspirerte diktene jeg har skrevet i årenes løp.
BRØDRENE OTSCHAKOWS SANG
Skjuler seg i mørket. Falkebrødre.
Klynger seg til sine forvrengte bilder,
som de fikk fra onde, falske kilder.
De vil aldri kunne se.
Hvisker om tre sønner av Otschakow,
en bør av onde rykter, en skam å bære.
Men si oss, hvem har tapt sin ære?
Vi har ennå ryggen rak.
Falkedalens kvinner, de kan minnes
dyrekjøpt erfaring og ting de lærte.
Det var oss de elsket og begjærte.
De kan aldri glemme oss.
Falkedalens mødre, de forteller:
Harde ord ble sagt i Høvdingsalen.
Mørke skygger slukte Falkedalen
morgenen vi reiste bort.
Hill fordømte sjeler! Hill Otschakow!
Tøm ditt krus og hvil, for når dagen renner
reiser vi mot mål som ingen kjenner.
Veien vår har vendt mot sør.
Bak oss er det intet for oss lenger.
Våre veier går på andre stier.
Kanskje er det sant som Vitek sier:
Aldri dør legenden.
Evig skal vi leve, selv om skjebnen
førte oss bort fra de kjente vanger.
Falkedalen nynner våre sanger,
og da kan vi aldri dø.
ADANS TALE
Hør på meg, Falkens folk!
Legg ned armbrøst og dolk,
for på sannheten biter de ikke.
For ingen har klart det,
og jeg har erfart det:
Den lar seg ikke rikke!
Dere vet hva det gjaldt
da de uskyldige falt.
Hvem tør si at han trodde mitt ord,
og ville stå sammen
i sorgen og skammen
med meg, og med Kalem, min bror?
Men med alt det er verd
har jeg Fermin-Jaws sverd.
Jeg står fri til å rydde min vei.
Og se Misabajevskij,
så stor og så mektig,
nå er det han som kryper for meg!
VITEKS TALE
Og hver mann -
han skal kvesse sin kniv
han skal elske sitt viv
han skal leve sitt liv
- og for noen er skjebnen en venn
UTEN TITTEL
Falkedalens
hvite blomster
skal hver sommer
stå i flor.
Og blant brødre,
gjennom sorgen,
skal du bli
et usagt ord.
mandag 18. juni 2007
The Return of The Falcon
Falkedalen er tilbake!
For mine nye bekjentskaper og andre uinnvidde: Falkedalen, eller "Den røde falken", var en bok jeg skrev på videregående, lot noen få venner lese og siden gjemte i skrivebordsskuffen. Jeg pusler litt med tanken på å legge den reviderte utgaven ut på nettet, så snart den er ferdig revidert. Inntil da kan dere jo ta testen:
http://quiz.start.no/?p=play&quizID=14502
fredag 15. juni 2007
Ting man irriterer seg over når man har PMS
- mennesker i kantina som høyrøstet maser etter grovt brød og lettmelk i latten. Fint at dere prøver å være sunne, men vennligst vær sunne i stillhet. Vi er IKKE imponert!
- folk som dæljer hardt på tastaturet når de skriver på lesesalen.
- folk som hviner og hopper rundt som små glade feer på samme lesesal. So what om du er ferdig med masteroppgaven! Noen av oss jobber ennå!
- altfor engasjerte mennesker.
- uengasjerte mennesker.
- naboer som dusjer tre ganger om dagen, spruter vann over hele fellesbadet og ALDRI tørker opp etter seg.
- naboer som aldri gjør rent etter seg på felleskjøkkenet.
- naboer som gjør rent HEILE TIDA.
- varmen.
- livet generelt.
- folk som alltid syter og lager lister som denne.
- folk som dæljer hardt på tastaturet når de skriver på lesesalen.
- folk som hviner og hopper rundt som små glade feer på samme lesesal. So what om du er ferdig med masteroppgaven! Noen av oss jobber ennå!
- altfor engasjerte mennesker.
- uengasjerte mennesker.
- naboer som dusjer tre ganger om dagen, spruter vann over hele fellesbadet og ALDRI tørker opp etter seg.
- naboer som aldri gjør rent etter seg på felleskjøkkenet.
- naboer som gjør rent HEILE TIDA.
- varmen.
- livet generelt.
- folk som alltid syter og lager lister som denne.
onsdag 30. mai 2007
Dikt
Takket være et innlegg på Facebook har min gamle venn Kristoffer streifet tankene mine, og det samme har diktet jeg skrev og dedikerte til ham i garderoben på Agder Teater en desemberdag i 2001. Vi har det bedre begge to nå.
TIL KRISTOFFER
Du gjør hva du kan for å lindre min smerte
Jeg vet at du vil
meg alt bare vel
Men intet du gjør kan lette mitt hjerte
For jeg hører til
mellom helt andre fjell
Mine frender der vet
vet at enden er nær
og de trenger meg der
og jeg kan ikke svikte
-
Vi møtes igjen når tiden er inne
Da skal du befris
fra de tyngende åk
Og minnet om meg, la det aldri forsvinne
Blant hjerter av is
talte vi samme språk
Mine brødre har talt
og jeg vet jeg må gå
for de minner meg på
hva jeg ikke må miste
-
Du ser mitt tomme blikk
hver gang det møter ditt
Du vet hva dét betyr
Jeg lengter dit hvor falkene flyr
En venter meg der
Han har fylt meg med savn
og jeg hvisker hans navn
og jeg vet at han lytter
-
Du vet at jeg
har ikke lov
til å vente her
TIL KRISTOFFER
Du gjør hva du kan for å lindre min smerte
Jeg vet at du vil
meg alt bare vel
Men intet du gjør kan lette mitt hjerte
For jeg hører til
mellom helt andre fjell
Mine frender der vet
vet at enden er nær
og de trenger meg der
og jeg kan ikke svikte
-
Vi møtes igjen når tiden er inne
Da skal du befris
fra de tyngende åk
Og minnet om meg, la det aldri forsvinne
Blant hjerter av is
talte vi samme språk
Mine brødre har talt
og jeg vet jeg må gå
for de minner meg på
hva jeg ikke må miste
-
Du ser mitt tomme blikk
hver gang det møter ditt
Du vet hva dét betyr
Jeg lengter dit hvor falkene flyr
En venter meg der
Han har fylt meg med savn
og jeg hvisker hans navn
og jeg vet at han lytter
-
Du vet at jeg
har ikke lov
til å vente her
torsdag 17. mai 2007
17. mai-tale
(Dette er talen jeg holdt for sambygdinger i min barndoms bygd, Tveit, i dag).
Det er et tema som ble diskutert ivrig hjemme hos oss hver 17. mai, og det er nasjonalisme. Noen mener kanskje at nasjonalisme er en uting, ja, noe på grensa til det farlige. Men jeg er ikke så sikker. Selvsagt kan nasjonalsime bli noe truende og farlig i sine mest ekstreme varianter, som nazisme og fascisme, men nasjonalisme er da også en form for samhørighet. Og følelsen av å høre sammen er en følelse alle mennesker liker å ha.
Den 21. februar i år, i anledning kongens bursdag, dro jeg til Slottsparken for en statueavduking, i utgangspunktet fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre og fordi jeg var nysgjerrig. Men da kongen kom og folket hyllet, da bruste mitt nasjonalistiske blod. Jeg så ikke mye, for jeg rager bare 155 centimeter over havet, men en eldre dame som stod der, så meg, og med et kjærlig smil vinket hun meg til seg, la armen på skulderen min og lot meg stå foran henne. Vi sa ikke et eneste ord til hverandre, men i det øyeblikket følte jeg en sterk samhørighet med dette fremmede mennesket. Vi hørte sammen på et vis, og det gjorde også alle de andre som hadde tatt veien til Slottsparken denne beinkalde februardagen. For vi var der for å hylle kongen vår. Og jeg håper dere føler den samme samhørigheten og tilhørigheten når dere står her, og at å synge nasjonalsangen etterpå vil få brystet til å bruse og gi dere lyst til å klemme vilt fremmede.
For det er dette jeg tenker på når jeg tenker på nasjonalisme. Og denne form for nasjonalisme tror jeg er helt okei så lenge man finner balansen. Det er forskjell på å mene at Norge og det norske står høyere enn alle andre land og kulturer, enn det er å ganske enkelt være stolt av å være norsk. Å være stolt av det du er, er en bra ting. Stolt, men ikke hovmodig.
Nasjonalfølelse er ikke noe typisk norsk. Nasjonalromantikken på det tidlige 1800-tallet raste over hele Europa, men satte seg kanskje spesielt i folkeslag som befant seg under fremmed styre. Som Norge var den gangen. Jeg kan se at den norske nasjonalismen kan virke underlig sett utenfra. Men i forhold til de nasjonene det er mest naturlig å sammenligne oss med - Sverige og Danmark - er vi fremdeles en ung nasjon. Gledesrusen over å være våre egne herrer har kanskje ikke helt lagt seg ennå.
Men hva vil det si å være norsk? Hva er en nordmann? Mange fikk sikkert med seg debatten som raste for ikke altfor lenge siden, da Språkrådet definerte ”nordmann” som et etnisk norsk menneske. Det er klart at en sånn definisjon førte til mange følelser og protester, men det er viktig å få med seg at det var ordet nordmann de definerte, ikke begrepet nordmann. At ordet nordmann rent etymologisk og språkhistorisk sett betyr ”mann fra nord”, altså en etnisk norsk person, sånn er det bare. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men i begrepet nordmann er vi fri til å legge akkurat hva vi selv måtte ønske. Og slik jeg ser det, er nasjonalitet knyttet til det du føler deg som, ikke det du er født som. (For da Italia vant fotball-VM i fjor sommer, var jeg italiener. I ca fem minutter. Jeg har vært dansk også, flere ganger. Men på en annen side har jeg aldri siden følt meg så norsk som jeg gjorde da jeg bodde i Danmark). Så det å føle seg norsk er å være norsk, så enkelt synes jeg det er. Når såkalte ”fremmede” kommer og ønsker å ta del i kulturen vår som en av oss, så synes jeg vi skal være smigret over det og ikke sinte. Det er faktisk ganske fantastisk at de vil.
Jeg synes vi skal sette pris på at vi har muligheten til å være nasjonalistiske og til å holde en feiring som dette, som en fri og selvstendig nasjon. At vi kan svinge flaggene våre uten trussel om arrestasjon og død, slik virkeligheten er for mange rundt i verden og som den ei gang også var her. Jeg er egentlig for ung til å helt og holdent forstå hva det vil si å ikke ha frihet, men noen av dere som hører på forstår det nok altfor godt. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke misunner dere krigen, men jeg misunner dere visdommen og ydmykheten den må ha gitt dere. Og jeg misunner dere frigjøringsdagen, for jeg tror flagget vårt aldri har vaiet mer majestisk enn det gjorde da.
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
Det er et tema som ble diskutert ivrig hjemme hos oss hver 17. mai, og det er nasjonalisme. Noen mener kanskje at nasjonalisme er en uting, ja, noe på grensa til det farlige. Men jeg er ikke så sikker. Selvsagt kan nasjonalsime bli noe truende og farlig i sine mest ekstreme varianter, som nazisme og fascisme, men nasjonalisme er da også en form for samhørighet. Og følelsen av å høre sammen er en følelse alle mennesker liker å ha.
Den 21. februar i år, i anledning kongens bursdag, dro jeg til Slottsparken for en statueavduking, i utgangspunktet fordi jeg ikke hadde noe bedre å gjøre og fordi jeg var nysgjerrig. Men da kongen kom og folket hyllet, da bruste mitt nasjonalistiske blod. Jeg så ikke mye, for jeg rager bare 155 centimeter over havet, men en eldre dame som stod der, så meg, og med et kjærlig smil vinket hun meg til seg, la armen på skulderen min og lot meg stå foran henne. Vi sa ikke et eneste ord til hverandre, men i det øyeblikket følte jeg en sterk samhørighet med dette fremmede mennesket. Vi hørte sammen på et vis, og det gjorde også alle de andre som hadde tatt veien til Slottsparken denne beinkalde februardagen. For vi var der for å hylle kongen vår. Og jeg håper dere føler den samme samhørigheten og tilhørigheten når dere står her, og at å synge nasjonalsangen etterpå vil få brystet til å bruse og gi dere lyst til å klemme vilt fremmede.
For det er dette jeg tenker på når jeg tenker på nasjonalisme. Og denne form for nasjonalisme tror jeg er helt okei så lenge man finner balansen. Det er forskjell på å mene at Norge og det norske står høyere enn alle andre land og kulturer, enn det er å ganske enkelt være stolt av å være norsk. Å være stolt av det du er, er en bra ting. Stolt, men ikke hovmodig.
Nasjonalfølelse er ikke noe typisk norsk. Nasjonalromantikken på det tidlige 1800-tallet raste over hele Europa, men satte seg kanskje spesielt i folkeslag som befant seg under fremmed styre. Som Norge var den gangen. Jeg kan se at den norske nasjonalismen kan virke underlig sett utenfra. Men i forhold til de nasjonene det er mest naturlig å sammenligne oss med - Sverige og Danmark - er vi fremdeles en ung nasjon. Gledesrusen over å være våre egne herrer har kanskje ikke helt lagt seg ennå.
Men hva vil det si å være norsk? Hva er en nordmann? Mange fikk sikkert med seg debatten som raste for ikke altfor lenge siden, da Språkrådet definerte ”nordmann” som et etnisk norsk menneske. Det er klart at en sånn definisjon førte til mange følelser og protester, men det er viktig å få med seg at det var ordet nordmann de definerte, ikke begrepet nordmann. At ordet nordmann rent etymologisk og språkhistorisk sett betyr ”mann fra nord”, altså en etnisk norsk person, sånn er det bare. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men i begrepet nordmann er vi fri til å legge akkurat hva vi selv måtte ønske. Og slik jeg ser det, er nasjonalitet knyttet til det du føler deg som, ikke det du er født som. (For da Italia vant fotball-VM i fjor sommer, var jeg italiener. I ca fem minutter. Jeg har vært dansk også, flere ganger. Men på en annen side har jeg aldri siden følt meg så norsk som jeg gjorde da jeg bodde i Danmark). Så det å føle seg norsk er å være norsk, så enkelt synes jeg det er. Når såkalte ”fremmede” kommer og ønsker å ta del i kulturen vår som en av oss, så synes jeg vi skal være smigret over det og ikke sinte. Det er faktisk ganske fantastisk at de vil.
Jeg synes vi skal sette pris på at vi har muligheten til å være nasjonalistiske og til å holde en feiring som dette, som en fri og selvstendig nasjon. At vi kan svinge flaggene våre uten trussel om arrestasjon og død, slik virkeligheten er for mange rundt i verden og som den ei gang også var her. Jeg er egentlig for ung til å helt og holdent forstå hva det vil si å ikke ha frihet, men noen av dere som hører på forstår det nok altfor godt. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke misunner dere krigen, men jeg misunner dere visdommen og ydmykheten den må ha gitt dere. Og jeg misunner dere frigjøringsdagen, for jeg tror flagget vårt aldri har vaiet mer majestisk enn det gjorde da.
Så la oss ikke være hovmodige og tro at Norge er et bedre og viktigere land enn andre. Men la oss være stolte av hvor vi kommer fra. Og la oss være rause og inkluderende mot alle de som ønsker å være en av oss, både på en dag som denne og alle andre dager.
Abonner på:
Innlegg (Atom)