Bokanmeldelse

I anledning lanseringa av Mass Effect 2 denne uka, her følger min anmeldelse av Mass Effect: Revelation av Drew Karpyshyn.

MASS EFFECT: REVELATION

Denne boka er basert på et dataspill – og gjett om det er tydelig. Alle de mannlige karakterene er vandrende testosteronbomber og kvinnene er enten i kategorien dunder-lesbe, som Gunnery Chief Jill Dah som ”stood just over six feet three” med ”wide shoulders, (…) well-defined muscles in her arms” og en ”generally large but not ill-proportioned frame” eller vimsete-liten-pike-i-nød, som Kahlee Sanders, som sutrer og skriker seg gjennom boka, til tross for at hun godt kan finne på å grisebanke en fyr på neste side.

At boka er skrevet av en testosteronbombe, eller i det minste en som ønsker å framstå som en, er også temmelig tydelig. Det er når han får beskrive diverse fantasifulle våpen og det groteske resultatet av bruken av disse våpnene, at han er i sitt ess. Intime øyeblikk er han derimot elendig på, og her har han måttet ta i bruk samtlige actionfilm-klisjeer for å komme i havn: ”’This isn’t your fault,’ he told her, leaning in and grabbing her hand tightly. ’You didn’t help anyone bypass the base security.’ He took a breath, then spoke his next words slowly and emphatically. ’Kahlee, you are not responsible for this.’” Ouch!

Plottet i fortellingen er enkelt og karakterene støter egentlig aldri på noen hindringer. Hver gang de løper inn i en blindgate, skjer det et lite mirakel: informasjon dukker tilfeldigvis opp, de har enda et lite triks opp i ermet, skurkene viser seg å være idioter.

Den eneste karakteren som er det minste interessant er Saren Arterius, den psykopatiske, iskalde og ekstremt voldelige turianen, som jeg etter litt om og men husket var den store skurken i dataspillet. Han virker mye mer gjennomtenkt og planlagt enn de andre, som jeg mistenker er pappfigurer bare satt inn for at han skal ha noen å plage. Jeg ser ikke bort fra at dette også er meningen: Dette er Sarens historie. (Det er nok en grunn til at han har fått bildet sitt på forsiden).

All kritikk til side: Selve Mass Effect-universet er genialt. Drew Karpyshyn har skapt en uhyre interessant framstilling av framtiden vår og jeg ser fram til Mass Effect 2 med broder’n. Så da får det heller være at mister Karpyshyn slett ikke er noen forfatter.

Dikt V

Norrøn mytologi er en over femten år lang fascinasjon hos meg :-) All ære til mamma og pappa som gav meg min første bok om vikinger.

LOKES TALE

No når skuggar i hallen er alt eg kan sjå

då minnast eg landet eg reiste i frå

Der eg dansa i graset så våryr og vill

Eg var ung og eg visste kvar eg høyrde til

Eg kan soger om kjærleik og soger om sorg

Om eit liv her i Åsgard, i æsar si borg

Men eg veit eg er jotun i hjarte og sjel

og guden i meg har eg no slått i hel

Å, Odin, vi kan ikkje stansa det no

For eg har ein lagnad som ingen forstod

Så farvel då, min konge, min blodsbror og ven

til vi sjåast på Vigrid når ragnarok kjem

*

Ta meg heim

- til dei stader der hjartet mitt er

Der eg veit eg er bandlaus og fri

Ta meg heim

- til mi Sigyn, eg vil vera ho nær

når eg veit at mi strid er forbi

Ta meg heim -

heim til Utgard, der bølgene slår

Og der vindane baner seg veg

Og der bekkane flaumer i fjellet kvar vår

Og der frender no kallar på meg

Julesang til Eirik

Hørte Ronan Keatings "It's Only Christmas" i dag. Den fikk meg til å tenke på Eirik (RIP) og føle på sorgen over ham og min ødelagte familie. Man trenger disse små sentimentale øyeblikkene, og hadde det ikke vært for at jeg satt på trikken (med musikken i iPoden), hadde jeg nok felt noen tårer også. Gode tårer, that is :-)

Takk til Ronan Keating som gav meg dette bittersøte øyeblikket i en travel hverdag :-)

IT'S ONLY CHRISTMAS

(R. Keating / P. Barry)

Do you remember what you wished for every Christmas?

Do you say a prayer and send it on a star?

Well, maybe I’m just being over-sentimental

But now it’s Christmas

And I miss us most of all

You know, I never really took the time to thank you

I was always thinking you were here to stay

Yes, there’s something in the air that gets me crazy

’Cause now it’s Christmas

But I miss us just the same

When it’s cold I get lonely

I can’t talk, I can’t walk, I can’t breathe

Then I dream and you hold me

And the angels are singing with me

I guess it’s Christmas

When I miss us most of all

So let the snow come down and drown out all my sorrows

Maybe I can dance again with you

And as the children sing I swear I heard you whisper

That now it’s Christmas

But I miss us just the same

When it’s cold I get lonely

I can’t talk, I can’t walk, I can’t breathe

Then I dream and you hold me

And the angels are singing with me

I guess it’s Christmas

When I miss us most of all

I guess it’s Christmas

When I miss us most of all

’Cause now it’s Christmas

And I miss us most of all

Jeg driver ikke sjekking!

Flere enn meg som har oppdaget hvor vanskelig det er å bli bedre kjent i vår alder? Og da tenker jeg spesielt med hensyn til det motsatte kjønn. Man kan jo ikke engang spørre om de vil bli med ut på en kopp kaffe uten at det blir tolket helt feil. Når alt jeg er ute etter er en stimulerende samtale, så blir det oppfattet som et forsøk på scoring.

Da jeg for noen år tilbake begynte på folkehøyskole, hadde jeg bestemt meg for å få en best mulig start, og være utadvendt og sosial og vennlig innstilt til alle de nye menneskene jeg skulle møte. Første dagen traff jeg en fyr og vi snakket hyggelig sammen, men så etter noen dager begynte jeg å få en følelse av at han unngikk meg. Og da jeg helt tilfeldig havnet på tomannshånd med ham, var han temmelig direkte og sa at jeg burde finne meg noen andre å henge sammen med. Jeg ble så overrumplet at jeg først ikke forstod hva han mente, men jeg fant senere ut at han trodde jeg var forelsket i ham. Men det var jeg jo ikke! Jeg prøvde jo bare å være hyggelig! (Stakkars, han var kanskje ikke vant til at jenter snakket til ham?)

Jeg vet at dette er et vanlig dilemma. En gammel venn av meg spurte engang en medstudent om hun ville spise lunsj med ham. Hun avslo med den unnskyldning at hun hadde kjæreste. Den stakkars kameraten min kunne ikke annet enn å klage sin sak til meg: ”Jeg ville jo bare ha litt selskap til matpakka. Jeg var ikke ute etter mer. Kan ikke jenter og gutter utvikle platonske vennskap med hverandre lenger?”

Ja, kan vi ikke det?

La meg oppsummere helt enkelt: Jeg er fullstendig uten en agenda. Jeg er en person som lever i nået. Jeg planlegger ytterst lite. Og når jeg spør folk ut på en kopp kaffe, så mener jeg kaffe. Det er ikke sjekking. Det betyr bare ”Hei, jeg synes du er interessant. Jeg synes vi har en interessant samtale gående her, og jeg har lyst til å fortsette den et annet sted. Kanskje er jeg så heldig at dette er begynnelsen på et vennskap.”

Av og til fører sånt til noe mer, det vet jeg, men det er ikke det jeg planlegger når jeg ber noen med ut til en uformell samtale. Jeg forventer ikke noe. Jeg lover ikke bort noe. Kanskje framstår jeg flørtende, men det er i så fall bare sånn jeg er.

Fanfiction

Jeg har oppdaget fanfiction :-) Ikke en helt ny oppdagelse riktignok. Jeg postet min første historie i april. Ta gjerne en titt :-)

http://www.fanfiction.net/u/1876987/

This is a rebel song, Vladimir

Hørte igjen Sinéad O'Connors "This Is A Rebel Song" her om dagen. Kunne med enkelte små endringer bli riktig så aktuell igjen for tida.


THIS IS A REBEL SONG

I love you, my hard Vladimir
Your rage is like a fist in my womb
Can't you forgive what you think I've done
And love me - I'm your woman
And I desire you, my hard Vladimir
And there is no more natural thing
So why should I not get loving?
Don't be cold, Vladimir

How come you've never said you love me
In all the time you've known me?
How come you never say you're sorry?
And I do

Ah, please talk to me, Vladimir
What good will shutting me out get done
Meanwhile crazies are killing our sons
Oh listen, Vladimir
I've honoured you, hard Vladimir
Now I am calling your heart to my own
Oh, let glorious love be done
Be truthful, Vladimir

How come you've never said you love me
In all the time you've known me?
How come you never say you're sorry?
And I do

I do...

Hvorfor fotballspillere dater supermodeller

At fotballspillere skal date supermodeller ser ut til å være opplest og vedtatt et eller annet sted. Det er også allment kjent at menn foretrekker kvinner med timeglassfigur (med mindre dette er enda en ting kokt i hop av velmenende psykologer for å øke vi gjennomsnittlige jenters selvbilde nok et lite hakk), og da faller selvsagt de lange sylfidene langt utenfor. Man må da konkludere med en av følgende tre ting:

1)Fotballspillerne velger faktisk modellpartnerne sine for personlighetene deres og ikke utseendet

2)Fotballspillerne er egentlig ikke forelsket i disse kvinnene, de tror bare samfunnet forventer at de skal date dem

3)Modellene er de eneste kvinnene spillerne faktisk har tilgjengelig


Alle tre konklusjonene kan forsåvidt være riktige. Hvorfor skulle for eksempel menn som tilfeldigvis spiller fotball ha andre kriterium for valg av partner enn andre menn? Kall meg naiv, men jeg tror ikke menn flest velger kjærestene sine bare ut fra hvordan de ser ut. Så man får vel tro at disse modell-WAGsene faktisk har noe mellom ørene og ikke er de personlighetsløse, uintelligente vesnene de (av og til) gir uttrykk for å være (i enkelte tilfeller tror jeg kvinnene faktisk er personlighetsløse og uintelligente, men de tilfellene skal jeg ikke henge ut her og nå). Vi kan altså slå fast at konklusjon 1 i mange av disse parforholdene kan vise seg å stemme.

Når det gjelder konklusjon 2, støttes denne av enkelte spilleres hyppige utskiftning av modellpartner. Kanskje er stakkaren på desperat jakt etter noe varmt og ekte han ikke finner (sannsynligvis fordi han leter på helt feil sted), men i en del tilfeller skal vi ikke se bortfra at begrepet trofé-kone kommer til sin rett. Supermodeller er blant verdens mest ettertraktede kvinner (på samme måte som fotballspillere er blant verdens mest ettertraktede menn, nærmest uavhenig av om de lever opp til definisjonen av drømmemannen eller ikke), så med en sånn ved sin side vil man så absolutt skinne ytterligere. Kanskje må den aktuelle spilleren opprettholde en bestemt profil og leve opp til et image. Selv fotballspillere som oser homoseksualitet (og igjen skal jeg ikke henge ut noen) kommer trekkende med en het modell i ny og ne, og jeg er fristet til å tro at det bare er for å holde homoryktene på avstand.

De rike og berømte lever veldig lukkede liv og på de hippe stedene der de vanker (kanskje fordi de tror de er nødt til å vanke der) møter de bare hverandre. Dermed kan vi også slå fast at konklusjon 3 stemmer i hvert fall i noen av tilfellene, muligens i samhandling med konklusjon 1 eller 2.

Personlig tror jeg at velger å holde en knapp på konklusjon 1 (og kanskje konklusjon 3) av den enkle grunn at den gir meg en fair sjanse. Det er med andre ord bare én grunn til at jeg i skrivende stund ikke dater en fotballstjerne: Han har ikke møtt meg og opplevd min vinnende personlighet ennå.