Milanista og Materazzi-fan. Jeg skjønte fort at det var en dårlig kombinasjon. Plutselig fikk man diverse anklager og antalgelser rettet mot seg da man forsiktig ymptet frampå om at denne fyren ikke nødvendigvis var Den Onde selv, bare fordi han ble litt overivrig i taklingene sine til tider. Men selv om jeg ikke skylder verden verken et forsvar av eller en forklaring på hvorfor jeg mener det jeg mener, skal den få det likevel.
For jeg liker Matrix, jeg. Har gjort det lenge. Lenge før VM og Zidane, og før alle visste hvem han var. Og – mine damer og herrer – en gang mislikte jeg ham også. Som en rettroende Milanista foraktet og fryktet jeg villskapen hans, helt til den dagen jeg kom til å se ham inn i øynene. Og nå sitter mine mannlige bekjente og med-Milanisti der ute og gnir seg i hendene, for nå tror de at de har rett i mistanken om at dette handler om utseende og at jeg liker ham ene og alene fordi jeg synes han er deilig. (Blæh, jeg hater den anklagen! Mest fordi den er så vanskelig å vri seg unna).
Okei, han er pen. Hva annet kan jeg si? Det er han jo. ”Et årntli støkke”, som vi ville sagt hjemme på sørlandet. Men det er ikke poenget. (Nei, det ER ikke det, gutter! Jeg forventer ikke at dere skal forstå). Poenget er at dette er en mann jeg ikke klarer å la være å beundre. Og jeg forstod det altså den dagen jeg så blikket hans. Den innbittheten. Den frustrasjonen. Og det glimtet. Dette er en vinner. Hat ham eller elsk ham, men dette er en vinner.
Alle vil ha en spiller som Materazzi på laget sitt. De kan si noe annet, men da enten lyver de eller så vet de ikke hva de snakker om. Selvsagt vil man ikke ha de dumme innfallene hans, det være seg albuer og patetiske forsøk på å filme. Men man vil ha det brennende engasjementet, evnen til å skape liv og røre ut av absolutt alt og ingenting, og viljen til å risikere liv – og i hvert fall lemmer – i kamp om det trengs. (Vår Gattuso er faktisk helt av samme ulla. Jeg har alltid sagt at det eneste som skiller de to er tjue centimeter og noen kilo muskelmasse. Tygg litt på den, venner, neste gang dere kaller Gattusos engasjement ”å blø for drakta” og Materazzis engasjement for ”pur ondskap”).
En ting er sikkert: Med Marco Materazzi finnes ingen gråsoner. For meg står han for det typisk italienske: Ekstremitetene. Jeg vet knapt om noen andre som vekker slike følelser i fotballfans. Du må enten hate eller elske. Å være likegyldig går ikke. Og fordi han er så kontroversiell blir alt han sier og gjør blåst helt ut av dimensjon. Alle taklingene hans blir ansett for å være et forsøk på å lemleste, alt han sier blir antatt for å være en provokasjon. Fyren måtte til og med bære ansvaret for at Zinedine Zidane mistet besinnelsen. Jeg tør knapt å tenke på hva som hadde skjedd om rollene hadde vært byttet om. Jeg mistet troen og respekten for FIFA da de lot en manns fortid og rykte dømme ham.
Helt ærlig, hvor mange gjennomsnittlige norske fotballsupportere husker at Matrix faktisk scoret et mål i den finalen? Og helt siden da har norske medier fulgt ham med argusøyne. Marco kan ikke gjøre et eneste lite sprell uten at spesielt Dagbladet.no lager en fyldig sak ut av det og inviterer ”eksperter” til å si sin mening. Så langt har både kommentator Per-Jarle Heggelund, fotball-legende Per Bredesen og landslagskeeper Thomas Myhre blitt stilt til veggs for å avdekke hvem denne Materazzi egentlig er. Og dette er litt interessant. For ingen som kjenner eller som noen sinne har kjent Marco, har et stygt ord å si om ham.
Myhre var lagkamerat med ham på 90-tallet og feiret sågar jul med ham en gang. Han kan fortelle at Marco var veldig emosjonell og nærtagende, et mobbeoffer i Everton fordi han var ”ekstrem i klesveien og på et par andre områder”, hva nå det måtte bety. Per Bredesen slår fast at ”far hans er nå i hvert fall en kjernekar” og at Marco fremstår som ”sympatisk”. Patrick Vieira, landsmann av Zidane og lagkamerat med Matrix i Inter, sier at han er en person ”du blir veldig knyttet til”. Så hvor er dette monsteret alle snakker om?
Først og fremst er jo Marco Materazzi en god fotballspiller. Alle med basiskunnskaper i fotball og et bittelite snev av objektivitet så det under VM, om de ikke hadde sett det før. For meg hadde han lenge vært en ”dark horse”, en jeg håpet ville avdekke sitt virkelige potensiale en dag, og da det skjedde var jeg stolt som en mamma. Jeg gråt nesten. Det var en slik ”divine justice”, for å si det med Marcos egne ord. For veien dit har ikke vært lett. Marco har gitt fra seg mye dritt opp igjennom årene – det har jeg ingen problemer med å innrømme – men han har fått mye også. Han har tatt en trøkk og alltid kommet tilbake, dobbelt så sterk og dobbelt så bestemt på å gå videre. Han har kommet dit han er med hardt arbeid og en sterk personlighet. Og derfor elsker jeg å se på Marco Materazzi: Fordi han alltid reiser seg igjen.
En bekjent av meg truer med å oppsøke Matrix med børse.
Vel, jeg sitter med en liten følelse av at ikke engang kuler hadde vært nok.
http://www.dagbladet.no/sport/2007/01/29/490305.html
http://www.dagbladet.no/sport/2006/08/13/473769.html
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=122646
søndag 4. mars 2007
onsdag 28. februar 2007
Om fotball og kvinnelig sexisme
Som jente og lidenskapelig fotballfan møter du mange fordommer. Menn tror at du liker fotball på grunn av de pene utøverne, kvinner tror at du SIER du liker fotball for å imponere menn. Det stemmer ikke, men spesielt den første anklagen er vanskelig å tilbakevise. Tross alt er det jo mye pene mannfolk der ute.
Da jeg var liten hatet jeg fotball. Mest fordi det fikk faren min til å overse meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan de typene i shorts på TV-skjermen kunne være mer interessante enn meg og det jeg hadde å fortelle. Verst var det likevel når Barne-TV ble utsatt eller avlyst på grunn av en eller annen fotballkamp. Et sånt svik! Ja, de fikk sannelig høre det – både Gud og pappa og TV-folka og den tåpen som en gang hadde funnet opp dette makkverket av et spill.
Men så våknet min egen fotballinteresse. Den inntraff i 11-årsalderen sammen med puberteten. Og helt siden da har jeg prøvd å overbevise meg selv om at de to tingene for all del ikke hører sammen på noen måte. Fremdeles er det sånn at jeg har en stor trang til å forsvare meg selv når jeg forteller om fotballinteressen min. - Det er ikke spillerne jeg elsker, det er fotballen! slenger jeg ut lenge før mine samtalepartnere i det hele tatt rekker å tenke på om de skal spørre meg om det. Ikke det at jeg tror de ville spurt. Faktisk tror jeg at de aller fleste ikke bryr seg katten om dette dilemmaet. Så egentlig kan jeg ikke forklare hvorfor jeg må legge ut på dette overbevisningstoktet hver gang temaet kommer på banen, i dobbel forstand.
Tanken har altså slått meg: Kanskje jeg ikke er sikker selv? Kanskje er det spillerne, eller snarere mennene, som er den egentlige interessen? Det er en skremmende tanke. Det er sexisme av verste sort. Det er et hån mot mine egne prinsipper. Så dypt kan jeg ikke synke. Men når jeg tenker tilbake så var det en spiller som vakte interessen i utgangspunktet. Dunga het han og var brasilianer. (Det er han selvsagt fremdeles og i skrivende stund trener han Brasil). Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg la merke til ham, sannsynligvis var det navnet. Når jeg ser bilde av ham nå kan jeg i hvert fall ikke fatte hva som gikk av meg. Han var stor og grov og blek, med rufsete hår og en diger nese. Men den gangen syntes jeg at han var den peneste mannen på jorda. (Bevares, jeg var elleve år. Han så sikkert snill ut, og la man godviljen til lignet han på pappa).
Men dersom fotballinteressen min ble født av kjærligheten til en mann, betyr det da automatisk at interessen nå dreier seg om det samme? Jeg tror jeg aldri får et ordentlig svar på det spørsmålet. Det har gått så langt nå at det ikke lenger er mulig for meg å skille det ene fra det andre, kjærligheten til sporten fra kjærligheten til de som utøver den. Jeg har prøvd å spørre meg selv om jeg ville sett en fotballkamp med bare stygge menn, men verken ja eller nei ville vært et ærlig svar. Visst er det fint med vakre menn å se på. I alle situasjoner, i fotball også. Men på en annen side – jeg kan fotball. Jeg vet hva offside er. Jeg har et favorittlag og jeg gråter når de taper. Så man kan ikke si at jeg er med bare for mannekikkingas skyld. (Dessuten, var det bare mennene jeg var ute etter, kunne jeg like gjerne sett tennis eller langrenn. Det er pene menn der også). Det er ikke greit og jeg har brukt mange timer til å tenke over dilemmaet. Som oftest ender det med at jeg tipper til den konklusjonen at jeg elsker spillet for det det er, og at det ikke trenger pene spillere for å fatte min interesse.
Selv om det hjelper.
Da jeg var liten hatet jeg fotball. Mest fordi det fikk faren min til å overse meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan de typene i shorts på TV-skjermen kunne være mer interessante enn meg og det jeg hadde å fortelle. Verst var det likevel når Barne-TV ble utsatt eller avlyst på grunn av en eller annen fotballkamp. Et sånt svik! Ja, de fikk sannelig høre det – både Gud og pappa og TV-folka og den tåpen som en gang hadde funnet opp dette makkverket av et spill.
Men så våknet min egen fotballinteresse. Den inntraff i 11-årsalderen sammen med puberteten. Og helt siden da har jeg prøvd å overbevise meg selv om at de to tingene for all del ikke hører sammen på noen måte. Fremdeles er det sånn at jeg har en stor trang til å forsvare meg selv når jeg forteller om fotballinteressen min. - Det er ikke spillerne jeg elsker, det er fotballen! slenger jeg ut lenge før mine samtalepartnere i det hele tatt rekker å tenke på om de skal spørre meg om det. Ikke det at jeg tror de ville spurt. Faktisk tror jeg at de aller fleste ikke bryr seg katten om dette dilemmaet. Så egentlig kan jeg ikke forklare hvorfor jeg må legge ut på dette overbevisningstoktet hver gang temaet kommer på banen, i dobbel forstand.
Tanken har altså slått meg: Kanskje jeg ikke er sikker selv? Kanskje er det spillerne, eller snarere mennene, som er den egentlige interessen? Det er en skremmende tanke. Det er sexisme av verste sort. Det er et hån mot mine egne prinsipper. Så dypt kan jeg ikke synke. Men når jeg tenker tilbake så var det en spiller som vakte interessen i utgangspunktet. Dunga het han og var brasilianer. (Det er han selvsagt fremdeles og i skrivende stund trener han Brasil). Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg la merke til ham, sannsynligvis var det navnet. Når jeg ser bilde av ham nå kan jeg i hvert fall ikke fatte hva som gikk av meg. Han var stor og grov og blek, med rufsete hår og en diger nese. Men den gangen syntes jeg at han var den peneste mannen på jorda. (Bevares, jeg var elleve år. Han så sikkert snill ut, og la man godviljen til lignet han på pappa).
Men dersom fotballinteressen min ble født av kjærligheten til en mann, betyr det da automatisk at interessen nå dreier seg om det samme? Jeg tror jeg aldri får et ordentlig svar på det spørsmålet. Det har gått så langt nå at det ikke lenger er mulig for meg å skille det ene fra det andre, kjærligheten til sporten fra kjærligheten til de som utøver den. Jeg har prøvd å spørre meg selv om jeg ville sett en fotballkamp med bare stygge menn, men verken ja eller nei ville vært et ærlig svar. Visst er det fint med vakre menn å se på. I alle situasjoner, i fotball også. Men på en annen side – jeg kan fotball. Jeg vet hva offside er. Jeg har et favorittlag og jeg gråter når de taper. Så man kan ikke si at jeg er med bare for mannekikkingas skyld. (Dessuten, var det bare mennene jeg var ute etter, kunne jeg like gjerne sett tennis eller langrenn. Det er pene menn der også). Det er ikke greit og jeg har brukt mange timer til å tenke over dilemmaet. Som oftest ender det med at jeg tipper til den konklusjonen at jeg elsker spillet for det det er, og at det ikke trenger pene spillere for å fatte min interesse.
Selv om det hjelper.
Abonner på:
Innlegg (Atom)