Som jente og lidenskapelig fotballfan møter du mange fordommer. Menn tror at du liker fotball på grunn av de pene utøverne, kvinner tror at du SIER du liker fotball for å imponere menn. Det stemmer ikke, men spesielt den første anklagen er vanskelig å tilbakevise. Tross alt er det jo mye pene mannfolk der ute.
Da jeg var liten hatet jeg fotball. Mest fordi det fikk faren min til å overse meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan de typene i shorts på TV-skjermen kunne være mer interessante enn meg og det jeg hadde å fortelle. Verst var det likevel når Barne-TV ble utsatt eller avlyst på grunn av en eller annen fotballkamp. Et sånt svik! Ja, de fikk sannelig høre det – både Gud og pappa og TV-folka og den tåpen som en gang hadde funnet opp dette makkverket av et spill.
Men så våknet min egen fotballinteresse. Den inntraff i 11-årsalderen sammen med puberteten. Og helt siden da har jeg prøvd å overbevise meg selv om at de to tingene for all del ikke hører sammen på noen måte. Fremdeles er det sånn at jeg har en stor trang til å forsvare meg selv når jeg forteller om fotballinteressen min. - Det er ikke spillerne jeg elsker, det er fotballen! slenger jeg ut lenge før mine samtalepartnere i det hele tatt rekker å tenke på om de skal spørre meg om det. Ikke det at jeg tror de ville spurt. Faktisk tror jeg at de aller fleste ikke bryr seg katten om dette dilemmaet. Så egentlig kan jeg ikke forklare hvorfor jeg må legge ut på dette overbevisningstoktet hver gang temaet kommer på banen, i dobbel forstand.
Tanken har altså slått meg: Kanskje jeg ikke er sikker selv? Kanskje er det spillerne, eller snarere mennene, som er den egentlige interessen? Det er en skremmende tanke. Det er sexisme av verste sort. Det er et hån mot mine egne prinsipper. Så dypt kan jeg ikke synke. Men når jeg tenker tilbake så var det en spiller som vakte interessen i utgangspunktet. Dunga het han og var brasilianer. (Det er han selvsagt fremdeles og i skrivende stund trener han Brasil). Jeg vet ikke hva det var som gjorde at jeg la merke til ham, sannsynligvis var det navnet. Når jeg ser bilde av ham nå kan jeg i hvert fall ikke fatte hva som gikk av meg. Han var stor og grov og blek, med rufsete hår og en diger nese. Men den gangen syntes jeg at han var den peneste mannen på jorda. (Bevares, jeg var elleve år. Han så sikkert snill ut, og la man godviljen til lignet han på pappa).
Men dersom fotballinteressen min ble født av kjærligheten til en mann, betyr det da automatisk at interessen nå dreier seg om det samme? Jeg tror jeg aldri får et ordentlig svar på det spørsmålet. Det har gått så langt nå at det ikke lenger er mulig for meg å skille det ene fra det andre, kjærligheten til sporten fra kjærligheten til de som utøver den. Jeg har prøvd å spørre meg selv om jeg ville sett en fotballkamp med bare stygge menn, men verken ja eller nei ville vært et ærlig svar. Visst er det fint med vakre menn å se på. I alle situasjoner, i fotball også. Men på en annen side – jeg kan fotball. Jeg vet hva offside er. Jeg har et favorittlag og jeg gråter når de taper. Så man kan ikke si at jeg er med bare for mannekikkingas skyld. (Dessuten, var det bare mennene jeg var ute etter, kunne jeg like gjerne sett tennis eller langrenn. Det er pene menn der også). Det er ikke greit og jeg har brukt mange timer til å tenke over dilemmaet. Som oftest ender det med at jeg tipper til den konklusjonen at jeg elsker spillet for det det er, og at det ikke trenger pene spillere for å fatte min interesse.
Selv om det hjelper.
onsdag 28. februar 2007
Abonner på:
Innlegg (Atom)